Digital Livsstil

Dele – ikke kriminalisere

Dette er min appell rettet til politikkere, forbrukere og kunstnere, hvor jeg ønsker å belyse dagens realiteter rundt fildeling på nettet og kunstnerenes nye kampanje: Dele – ikke stjele.

Hvis du ikke er kjent med saken, kan du lese mer om dette på noen avisartikkeler som har blitt publisert de siste dagene, blant annet 2000 kunstnere ut mot piratkopiering og Eirik Newth sin utmerkede kommentar. Anbefaler også å lese kronikken i Aftenposten som kommer fra dem bak kampanjen og FriBit.no sin kommentar.

Bakgrunn for debatten

De fleste som i dag benytter seg av kunstverk i form av musikk, film og bøker (og annet) har for lenge siden fått med seg at det en god stund har foregått en “krig” mot fildeling på nettet og kopiering ellers av kunstverk (kopiering av bøker, forfalskning av merkevareprodukter, osv). En krig er aldri uten propaganda fra den angripende part, noe som er synlig på advarselene vi får CD og filmer. De som livnærer seg på kunstverket til andre er de som primært er pådrivere for kampanjer for å øke bevissheten rundt kopiering og deling, men det er også en selvfølge at mange kunstnere også støtter denne “krigen”.

Kunstnere mener de har en rett på intellektuell eiendomsrett og at denne retten skal være regjerende ovenfor den fysiske eiendomsretten.

Begrepsapparatet

Før vi går videre i appellen må vi etablere oss et begrepsapparat som kan være grunnlaget for en videre debatt. Hvis to debatter ikke har samme grunnleggende forståelse for hvordan verden fungerer, vil en diskusjon aldri kunne bevege seg mot en mulig løsning.

Mennesker vil aldri bli fullstendige enige om hvordan verden fungerer og hvilken politikk som er mest riktig, noe som er spesielt riktig for det norske samfunn hvor vi ikke har noen klare og store politiske partier. Nordmenn flest har et veldig stort spekter av synspunkter, dette betyr at begrepsapparatet jeg nå bruker ikke samstiller med mange andres eksisterende virkelighetsforståelse.

Det eksisterer i dag en viktig naturrett som alle borgere i en fri stat kan utnytte: Den fysiske eiendomsretten. Dette er retten til å bestemme selv over alt man har eierskap til, inkluderer også din egen kropp. Hvis du lever i en fri stat må det også eksistere en relativt fri økonomi som gjør det mulig for to enkelte individer å handle med hverandre på et frivillig grunnlag. Vi kan inngå avtale om utveksling av varer til en kostnad og konsekvens (kommer tilbake til konveks senere) som er fordelaktig for oss begge. Dette er hvordan alle demokratiske land fungerer, ingen har rett til å kreve overpris eller underbetaling for en vare.

Hvis du kjøper et papir og en penn, da skal du være fri til å gjøre hva du vil med dette papiret og din penn. Det samme gjelder din datamaskin eller andre fysiske eiendommer du tilegner deg ved å jobbe.

I praksis vil dette bety at du kan tegne Donald Duck på ditt ark og du har full rett til å utveksle (selge) din tegning til noen som kunne tenkt seg å gi penger for den. Det som skjer når du lager en tegning av Donald Duck, er at du bruker din eksisterende eiendom (kropp, penn og papir) og kombinerer denne med din intellektuelle kapasitet og omformer eksisterende eiendom til å blir mer verdifult. Dette er hvordan det moderne samfunnet fungerer, vi jobber og bruker kroppen vår fysisk og intellektuelt til å øke verdien av eksisterende eiendom. Olje har ingen verdi når den ligger nede i bakken. Olje har først verdi når vi klarer å pumpe den og rafinere den til de ulike produktene som lages ut av råolje.

Ikke alle er enige at du eier ditt eget papir og ikke alle mener hvem som helst kan utvinne olje (eller andre naturressurser). Enkelte mener at de har en rett til å diktere hva du faktisk har lov til å gjøre med din eiendom, og de tar i bruk staten (som har monopol på fysisk tvang/straff) for å få det slik deres virkelighetsoppfattelse tilsier.

Det er nemlig her “intellektuell eiendomsrett” blir presentert som en spesiell rett som automatisk skal gjelde for alt åndsverk. Slik åndsverkloven fungerer i dag, får du automatisk kopibeskyttelse (“copyright”) på alt du produserer. Det finnes en rekke lover på dette områder som skal dekke mange ulike former for “intellektuell eiendom”, vi har patentlover som skal gjøre det mulig å beskytte konsepter og metoder. Vi har lov om planteforedling som gjør det mulig å beskytte en plante, hvis den er unik nok og man har kunstig konstruert den. Kjøper du en plante som er beskyttet (registrert), kan du ikke lengre gjøre hva du vil med denne planten. Husk derfor på å sjekke nøye neste gang du handler hageblomster, hvis du liker å plante om og foredle en plante til flere.

For at en intellektuell eiendomsrett skal godkjennes av loven, må det bety at fysisk eiendomsrett må underlegges denne loven. Eksempelet jeg gav ovenfor med Donald Duck er ikke tillatt under en lov for intellektuell eiendomsrett. Loven krever at du selv skal vite hvorvidt du bryter andres originale åndsverk eller om det du faktisk skaper noe nytt. Dette er praktisk umulig og norske borgere bryter dagens eksisterende åndsverklov gjentatte ganger i uken og påfører sannsynligvis kunstnerene “tap” (dem som er for intellektuell eiendomsrett ville kalt det tyveri) på millioner av kroner hvert år.

Mange mennesker i dagens samfunn mener intellektuell eiendsomrett er riktig, videre i appellen vil jeg beskrive mine tanker hvordan vi kan fortsette innovasjon innenfor alle bransjer og yrker, uten å måtte etablere et statlig monopolistisk vern.

Litt om kampanjen og historien

Det er ganske åpenbart at “Dele – Ikke Stjele” kampanjen er full av logiske hull og propaganda-lignende materialle. Hvis vi leser kronikken i Aftenposten, så står det skrevet: “Før var det bare Mozart og Madonna (som om det var lite), nå er det Solzjenitsyn og Solstad i tillegg.” Ut ifra et slikt argument kan det høres ut som enkelte mener det er ulovlig å dele musikk av Wolfgang Amadeus Mozart som døde i 1791. Den aller første åndsverkloven (Statute of Anne fra 1710) var på 14 år med mulighet for utvidelse en gang på ytterligere 14 år (denne gjaldt kun for bøker, beskyttelse av alle andre typer har kommet senere). Deretter har sterke krefter i samfunnet fått lobbyet seg til hele levetiden for kunstneren/artisten og faktisk hele 70 år etter man er død. Mange forkjempere for åndsverkloven argumentere for at vernetiden er begrenset, slik at verk blir frigitt innen en tidsperiode og frigjort til det offentlige hvor det kan utnyttes fritt av andre. Med dagens forventet levealder på norske borgere, kan vi regne oss frem til at dagens musikkere på 25 år vil leve 85 år og få sine verk beskyttet i 70 år etter døden, altså vil ingen få lov til å forbedre, utvide, bygge videre på og redistribuere musikken til Marit Larsen før om 130 år. Men den eksponensielle veksten i datakraft og teknologi, har jeg en sterk tvil at Marit Larsen fortsatt er aktuell musikk i år 2139.

Enkelte har av humoristiske årsaker sammenlignet tiden før og etter åndsverkloven for musikk: Tiden før åndsverkloven gav oss Mozart, tiden etter loven har gitt oss Britney Spear.

Jeg må spørre hva interessenter bak kampanjen mener med å bruke ordet DELE, i setningen “Dele – Ikke Stjele”. De
t står ingenting om deling på hjemmesiden. Hjemmesiden er beskyttet av åndsverkloven, de har ikke demonstrert noen interesse med å dele sin “kreative” logo eller annet innhold på kampanjesiden. Hvorfor er ikke informasjonen lisensiert som f.eks. Creative Commons Attribution?

Ansvarlig bak kampanjen har valgt å gjøre en veldig viktig konstatering når de velger å bruke WordPress for å kommunisere sitt budskap. WordPress er et publiseringssystem lisensiert under GPL (GNU General Public License), WordPress er utviklet som et åpent kildeprosjekt hvor bidragsytere ikke får annet enn æren og oppmerksomheten. Det man kan reagere på er hvordan kampanjesiden har tatt i bruk et design som heter DynaBlue, og har fjernet referansen både til de som står bak WordPress og de som har laget selve designet. Dette burde ansvarlige for kampanjen beklage. Hvis ikke står de for en praksis hvor man ikke respekterer andres åndsverk og andres rett til navngivelse. Lisensen bak designet er ikke lett synlig, men det står en copyright melding som skal respekteres. Det er i tillegg kommentert på siden av forfatteren av designet at “designed by” linken skal beholde. Kampanjesiden representerer et brudd på åndsverkloven, kampanjesiden representerer altså “tyveri” av noen andres åndsverk. Dette virker veldig mot sin hensikt.

Oppdatering: I dag vises det seg at siden har blitt oppdatert og inkluderer en link tilbake til WordPress.com. Det er fortsatt brudd på åndsverkreglene at de har fjernet linken til designeren av malen.

Oppdatering #2 (06.09.2009): Etter hyggelig kommunikasjon med ansvarlige bak kampanjen, har de oppdatert siden igjen og det kommuniseres mye mer konsist rundt lisensiering og rettigheter. Fint å se en vilje til å rette opp i feil og gjøre bedre

“Lovlig fildeling er et gode. Ulovlig fildeling er tyveri.”

Dette er budskapet for kampanjen. Noe nærmere beskrivelse er desverre ikke skrevet, det er klart at dette kan tolkes veldig vidt og det er behov for å få mer informasjon fra dem som står bak.

Det er ikke praktisk mulig for folk flest å forstå forskjell på hva som er “lovlig” og “ulovlig fildeling i dag. Hvis vi ser på YouTube som et eksempel, hvor det ligger millioner av uoffisielle filmer og betraktelig mindre offisielle filmer. Hvordan noen kan klare å se forskjell er umulig å forstå.

Deling har alltid vært en del av vår kultur og den er viktig å vedlikeholde for å oppretteholde. Jeg har skrevet mer om deling tidligere i andre innlegg.

Åndsverk og teknologi

Når kopiering av åndsverk først ble en mulighet, skjedde det hyppige og raske innovasjoner innenfor trykketeknikker og teknologi. Når trykkepressen ble oppfunnet gikk produksjon av bøker gikk fra å være en tidkrevende prosess (manuell skriving av hver kopi) til å bli veldig raskt og enkelt.

I denne tiden begynte det også å bli et problem med at flere trykkerier lagde kopier av bøker uten å betale noen royalty til forfatterene. Dette er selvsagt dumt, det er en selvfølge at forfattere og kunstnere bør få lønn som fortjent for sitt arbeid. Hva som var årsaken til denne “ulovlige” kopieringen i starten av denne revolusjonen er sannsynligvis mer enn en enkelt årsak. Ny teknologi representerer ofte ukjent terreng og det kreves vanligvis noe tid før vi forstår alle mulige konsekvenser – positive og negative. Dette er gjeldende for all menneskeskapt teknologi, også Internett som er en relativ ny teknologi sett i perspektiv av hele tiden det moderne mennesket har regjert på planeten.

Jeg mener det var galt å begynne utviklingen av intellektuell eiendomsrett da den først oppstod på på 1700-tallet og mener den fortsatt ikke har noen verdi i dagens samfunn.

Det første vi gjorde når Internett kom var å dele informasjon. Vi delte lenker til nyttige websider og vi la ut masse informasjon på nettet. Når informasjon legges ut på nettet må det ansees for å være offentlig tilgjengelig og hvem som helst kan utnytte informasjonen som eksisterer der til sin egen gevinst. Det er ikke teoretisk eller fysisk mulig å stoppe spredning av informasjon når den først er offentlig tilgjengelig. Hvis man ønsker å beskytte informasjon, må dette gjøres som frivillige avtaler mellom enkelte individ/firma. Akkurat som vi i dag skriver under taushetserklæringer på jobb og andre sammenhenger. Slike avtaler har ofte en økonomisk ramme for straffeutmåling hvis man bryter avtalen.

Åndsverkloven brukes av de ulike bransjene til å påtvinge alle borgere en avtale automatisk, hvor de selv setter en pris på hva du må betale om du bryter avtalen. Å kopiere en film i USA kan koste deg enorme summer, enkelte individer har blitt dømt til å betale latterlige summer pr. sang som de har delt med andre. Ingen ville frivillig inngått en slik avtale med en artist.

Å kjøpe et musikk album bør kunne dekkes under en enkel kontrakt hvor begge parter tjener. Ingen vil kjøpe en CD til 169,- hvis du risikerer å betale flere hundre tusen i erstatning om noe går galt med din PC eller musikken blir lekket ufrivillig på en annen måte. Når du kjøper en CD plate er det også kun du som inngår en avtale, hvis du deler musikk med et familiemedlem eller en god venn er ikke disse automatisk bundet til den samme avtalen.

Hvis vi går litt tilbake til ny teknologi og når Internett var veldig nytt. Mange av oss husker Napster, som brukes som selve symbolet på hvor bra nettet fungerer som et verktøy for deling. Napster fikk en enorm popularitet over kort tid, men ble senere stengt ned. Napster som ikke selv delte noen filer (det var privatpersoner som delte sine private filer med andre) hadde selvsagt ingen fortjeneste eller penger å betale royalties til musikerne.

I dag kan vi se på Napster som et globalt eksperiment som viste seg å være ekstremt effektivt og bra, men det er selvsagt meget beklagelig at modellen ikke kan fungere da den ikke fører til betaling av artister. Nye modeller forsøkes nå i form av Spotify, noe veldig mange har stor tro på kan være en ny mulig distribusjons og inntektsmodell for artister. Jeg betaler i dag penger for Spotify Premium, ikke for å slippe å høre på reklamen i gratis utgaven, men for å støtte artistene.

Tjene penger på åndsverk

Fornuftige mennesker forstår veldig godt at hvis en forfatter eller musikker ikke får penger for de dem lager, så blir det slutt på nye ting. Vi er veldig glad i kultur og vi bruker millioner av kroner på musikk, bøker, filmer og annen kunst og kultur som er tilgjengelig i samfunnet. De fleste fornuftige mennesker som har penger ønsker å betale for det dem får.

Napster oppstod og dekket en etterspørsel hvor det ikke var andre alternativer. Dette er hvordan et fritt marked fungerer, der hvor det er etterspørsel vil det komme tilbydere. Tilbydere som tilbyr produkter hvor det ikke er etterspørsel har i utgangspunktet ingen rett til å overleve. Jeg mener at åndsverkloven kan misbrukes til å selge produkter i et marked som ellers ikke ville overlevd.

Det er en selvfølge at salget av fysiske CD album de siste årene har hatt en drastisk reduksjon, ingen ønsker lengre å kjøpe CD plater som lett går i stykker. Jeg har flere titalls CD plater som ikke lengre kan rippes digitalt uten feil, dette er veldig beklagelig for min del. Flere av disse CDene får jeg ikke lengre lett tak i og det er ikke mulig å kjøpe CD plater i digitalt format. Jeg har kjøpt noen få sanger i MP3 format, men generelt sett kommer jeg ikke til å investere mye penger i MP3 filer da disse er i et format hvor musikken er komprimert med tap av kvalitet. Hvis det er artister og album jeg liker, kjøper jeg fortsatt fysiske CDer da det fortsatt i 2009 ikke eksisterer noen alte
rnativer (det jeg spør etter er salg av musikk i såkalte “lossless” formater som FLAC, hvor musikken blir komprimert og distribuert i et format som ikke foringer kvaliteten, slik MP3). Når en artist har etablert seg lyttere, vil det være mulig å kutte enda flere ledd i en gammel tradisjonell platebransje. Nylig kjøpte jeg siste album av den norske artisten Ugress i fullstendig ubeskyttet FLAC format.

Royalties er interessant og det er hvordan artister og forfattere i dag tjener penger. Bransjene som bruker åndsverket til artister og forfattere og foredler dette tjener store summer på andres åndsverk. Artister inngår en frivillig avtale med selskapene, mot å få markedsføring, produksjon, distribusjon og salg av sine åndsverk. Hvor mye får egentlig en musiker som har avtale med f.eks. Sony? Ut fra et innlegg på Den Norske Forleggerforeningen får forfattere av såkalte billigbøker fra 5% til maks 12,5% av fortjenesten. Ett av forlagenes nye norske billigboktitler i 2007 solgte 20 av tittelene under 1000 eksemplarer. Hvis et forlag klarer å selge 1000 kopier av en bok til en pris av 99,- pr bok, sitter forfatteren igjen med en fortjeneste på 4950,-. Hvis dette skal bli lønnsomt, må en forfatter skrive disse bøkene helst på under en uke.

Konklusjonen på slikt salg er at mange forfatterene er avhengige av statlig midler for å overleve, penger som kanskje må taes fra det offentlige helsetilbudet.

Forleggerne gjør dette (bruker bøker som ikke er lønnsomme) for å bidra til et mangfold, men er dette et mangfold vi er avhengige av? Hvis det er slik at mindre enn 1000 mennesker leser en bok (som de ikke uten videre kan endre og forbedre til nye åndsverk) er den virkelig av så stor verdi for det norske samfunnet? Investeringer er viktig og essensiell i alle bransjer, forleggerne publiserer nok ikke bare ulønnsomme bøker fordi de ønsker å være snille, det er en investering hvor det er mulighet for at en ny forfatter blir oppdaget av forbrukerne. Denne investeringen vil finne sted selv om åndsverkloven opphører, det investeres millioner i intellektuell eiendomsutvikling innenfor mange bransjer som ikke har en god dekning av patenter og andre spesielle varianter av åndsverkloven.

Et godt eksempel er den nylige oppsatte ” Vildanden ” som kostet det offentlige 3,2 millioner kroner. En forestilling som spilte inn 63.000,-. Forestillingen ble sett av 381 personer. Ettersom det er offentlige penger som er brukt til å finansiere dette Ibsen-stykket burde det være fritt frem å publisere hele stykket på nettet slik at flere enn 381 personer kan nyte dette stykket. Med den publisiteten denne saken har fått, er jeg sikker på at flere tusen ville sett stykket og faktisk ville det tilgjenliggjort kulturen for mange funksjonshemmede i landet som aldri kunne besøke Bergen. Det er også ikke alle som har råd til å reise til Bergen for å se ett teaterstykke.

Hvilke fremtidige muligheter har vi

Løsningen på problemet er ikke enkel, hvertfall ikke med dagens omfattende lovverk som setter store hemninger på kreativitet hos mange. Mange har vokst opp med dette lovverket og det har fungert relativt greit for de som tjener penger på dette så lenge det var fysisk distribusjon. Nå har teknologien tatt et skritt videre og det har blitt gratis å kopiere bøker, tidligere var det bare veldig billig. Det er gratis å kopiere musikk, tidligere var det veldig billig å trykke opp CDer.

Platebransjen må innse at det har skjedd store forandringer i deres forretningsmodell, tusenvis av tidligere ukjente artister kommer nå frem ved hjelp av Internett og små markedsføringskostander og produksjonskostnader. Platebransjen må definitivt gjøre hva de kan for å overleve og jeg forventer at de går mer og mer over til markedsføring av artister og album, noe de er veldig gode på. Det er en jungel der ute og eksperter på hvordan man markedsfører er alltid attraktivt.

Forlagsbransjen har begynt å føle samme problemstillingen som platebransjen har vært igjennom. Det er fortsatt en bedre opplevelse å lese bøker i papirformat, men dette begynner å endre seg av en rekke årsaker, digitale “ink”-skjermer blir bedre og vi blir mer miljøbevisste. Mange ønsker ikke lengre å kjøpe filmer, musikk og bøker i fysisk versjon da disse representerer forrurensing og kostnader i alle kanter.

Forlagsbransjen burde innsett dette for lenge siden og kunne allerede for 10 år siden begynt salg av bøker på nettet. Nå begynner det å haste og hvis den norske bransjen ikke skal bli fullstendig overkjørt av internasjonale aktører (noe jeg tror muligens de vil bli) må de gjøre noe fort, investering i digital teknologi og distribusjon må gjøres med en gang før det blir for sent. Når forfattere får større valgmuligheter for hvem som skal distribuere sine åndsverk vil jeg tror det vil bli lettere å oppnå større royalties enn med dagens tradisjonelle industri. Snart kan kanskje en forfatter selg sine bøker direkte til Amazon og få bøkene sine tilgjengelig på Amazon sin Kindle (digital ebok). Da kan forfattere bruke den økte fortjenesten (som kommer av å fjerne unødvendige ledd i næringskjeden) til markedsføring av sine egne åndsverk, f.eks. på websider, blogger, sosiale medier og banner-annonser på Google og nettet.

Det er ingen tvil om at pris spiller en stor rolle i antall solgte kopier (av bøker, musikk og alt annet). Min personlige erfaring med priser på MP3-utgivelser av musikk er at forskjellen mellom CD og MP3 ikke er stor nok til at jeg bruker penger på MP3. CD har bedre kvalitet og merverdi i form av album-cover og kankje andre ting. Ser at i dag er musikk på Platekompaniet sin MP3 butikk nesten 50% mindre enn fysisk CD, hvis de bare i tillegg kunne distribuert musikken i f.eks. FLAC format ville de fått mer av mine penger.

De fleste ønsker å bidra til artister, ingen ønsker å svindel og bedra sine favoritt artister, forfattere og kunstnere. Det er ikke mulig å stoppe de som ikke har penger og de som ikke ønsker å bidra, det er ikke teknisk, teoretisk eller praktisk mulig å stoppe noen fra å spre åndsverk. Dette er ikke noe argument mot åndsverkloven, argumentet mot åndsverkloven er at den hemmer kreativitet og den begrenser den fysiske eiendsomretten som alle borgere har over sin eiendom.

Veldig flott at artister og bransjen tar initiativ til å få en offentlig debatt på fremtiden for kultur i Norge, la oss håpe vi i felleskap kan komme frem til en løsning som alle kan leve med. Det er viktig å bevisstgjøre problematikken bak deling hvor opphavsmannen ikke får noen økonomisk fortjeneste, men da er det viktig at man kommer frem til et felles budskap og et grunnlag for distribusjon og åndsverklovgivning som inspirerer til kreativitet.

Frem til vi har en løsning er min anbefaling for alle artister å lisensiere sitt åndsverk under Creative Commons Attribution, da får du navngivelse som vil gi deg gratis markedsføring når andre benytter ditt verk i ulike sammenhenger.

(Foto av Gastev og lisensiert under Creative Commons)