Digital Livsstil

Stopp datalagringsdirektivet

I forbindelse med kampanjen mot å stoppe innføring av datalagringsdirektivet i Norge har jeg opprettet en Twibbon som kan brukes for å vise din støtte på Twitter.

Jeg har flere ganger tidligere skrevet om problemene bak datalagringsdirektivet på denne bloggen. Nylig har det startet en bloggekampanjen med gjengivelse av følgende brev.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Personsøk? – glem det!

Dette er en reaksjon og gjennomgang av en nylig lansert tjeneste som heter IAM. En tjeneste som henter informasjon om deg og alle andre nordmenn, lagrer denne informasjonen i en stor database som er søkbar for hvem som helst. Tjenesten IAM er utviklet og levert av I’M International AS.

La meg før du fortsetter, nevne det at jeg er positiv til forsøket på å skape en ny og innovativ tjeneste, men mitt argument er at en slik tjeneste hverken er nødvendig, nyttig eller ønsket.

Introduksjon

Før vi tar en gjennomgang av IAM tjenesten og problemene med denne, så ønsker jeg å gi en rask advarsel til alle som vurdere å utvikle personsøk på nettet. Glem det!

Visjonen med personsøk er å koble sammen informasjon fra ulike kilder og presentere på en enhetlig måte som gjør det enklere å grave frem all mulig informasjon som eksistere på et individ. Hvilken verdi har dette for folk flest? Tilnærmet ingen, så glem det.

Personsøk på nettet har ingen større funksjon eller verdi, enn som et verktøy for enkelte som liker å undersøke detaljer om naboen, kollega, kjæresten og andre bekjente.

Hvorfor er personsøk unødvendig?

Når man skal kontakte noen, har man ofte kontaktinformasjonen allerede. Hvis den mangler, kan man slå opp i telefonkatalogen. Der får man ofte telefonnummer og adresse.

Hvis man er venn med noen, kan man inngå en frivillig avtale med personen om utveksling av personlige opplysninger, f.eks. på Facebook. Ingen får automatisk tilgang på de personlige opplysningene man legger ut på Facebook, det krever (om man ikke har åpen profil) at man inngår en gjensidig avtale med de man kjenner.

Twitter et et annet sosial nettverk slik som Facebook, men her blir ytringene (statusmeldinger) åpent og synlig for omverden. Twitter kan forståes som et verktøy for å holde en virtuell samtale med en eller flere personer. Meldinger på twitter er ofte av personlig karakter, og enkelte har lagt litt for mye følelser i hva man sier. Dette er å forvente, vi er mennesker og vi blir fort engasjerte når det diskuteres emner vi har en lidenskap for.

Twitter blir beklageligvis indeksert av Google, dette er etter min mening høyst unødvendig. En 140 tegns melding (begrensningen på Twitter) fra en person tatt ut av en kontekst kan fort misoppfattes, manipuleres og misbrukes. Man skal selvsagt stå for hva man sier på nettet, i alle foraer og former. Men det er ikke mulig å komme unna det prinsippet at vi mennesker kommunisere på ulike måte med ulike mennesker. Man kommunisere helt annen informasjon og på en helt annen måte til sin livspartner, sin avdelingsleder, sin konsernsjef, til bestevenner og ukjente mennesker man treffer på gaten. Det samme vil nødvendigvis oppstå når vi kommunisere på nettet.

En ikke-direkte sammenligning av Twitter og samtaler i det åpne rom, er at andre mennesker kan tilfeldigvis overhøre det du sier. Dette er noe man må forvente når man har en diskusjon åpentlyst. Det man derimot ikke forventer, er at noen står med en båndopptaker på hvert gatehjørne og legge dette ut på nettet koblet til ditt personnummer/navn. På flere måter kan kobling av personopplysninger og statusoppdateringer fra Facebook/Twitter sammenlignes med et slikt banalt eksempel.

Vi har en tendens til å stole for mye på teknologien og vi føles oss veldige fri på nettet. Det vil være en negativ utvikling om vi begynner å legge ytterligere restriksjoner på vår kommunikasjon over nettet, noe personsøk tjenester fort kan gjøre. Dette er veldig synlig i reaksjonene som lanseringen av iam tjenesten har fått, veldig mange reagere med avsky og blir direkte skremt av hvordan informasjonen kan sammestilles fra ulike kilder.

Overvåkning

Hvilke databaser som den norske stat har på norske borgere er umulig for oss å vite, men hvis vi ser til utviklingen som har forekommet i USA etter 9/11 tragedien, da ser fremtiden dyster ut. Når du skal reise på ferie til USA, blir ditt navn gjennomsøkt i politiets databaser for undersøkelse om du er ettersøkt eller har hatt andre problemer med loven i USA. Allerede når du kjøper flybillett til USA, blir dette registrert i en hemmelig database i USA.

Vi legger fra oss stadig mer digitale spor, dette er informasjon som kan brukes til å dømme deg i en kriminalsak. Det er informasjon som kan benyttes for å overvåke deg og forfølge deg. Dette er informasjon som før eller siden, noen sannsynligvis får urettmessig tilgang på.

Datalagringsdirektivet som nå gjennomgåes av regjeringen, er et direktiv som vil kreve Telenor, Netcom og andre telefon- og Internettleverandører til å lagre all kommunikasjon du foretar i veldig lang tid. Ikke bare vil det registreres hvem du ringer til, men også hvor du er, når du gjorde samtalen, hvor lenge den varer, m.m.. Hvis man skal se historisk på sikkerhet i datasystemer og databaser, så er sjansen for at noen får urettmessig innsyn på disse loggene meget stor.

Overvåkning er negativt, det er stor potensiale for misbruk. Strukturering av personopplysninger, som personsøk tjenester gjør, er veldig åpne for misbruk. Misbruk i form av identitets tyveri, personforfølgelse, m.m..

IAM personsøk

Nå har en ny personsøkstjeneste blitt lansert og mottatt mye publisitet i media etter mye klaging fra bekymret borgere. Mer om disse reaksjonene på sluttet.

Hvis man først besøker www.iam.no blir man presentert med noen utvalgte profiler, en søkeboks, litt informasjon og noe så skremmende som “Siste søkte personer“. Tjenesten viser hva alle brukerne søker etter, f.eks. mobilnummer, navnet og vet ikke om den faktisk viser hvis noen søker på en adresse eller om den kun viser resultatet av et adressesøk. Det er tydelig at siste søkte personer også er tatt direkte fra det som brukeren skriver inn og ikke det faktiske navnet som ligger i databasen. Sannsynligheten for at denne offentliggjørelsen av hva som søkes etter er på kant med norsk lov.

Ville du brukt Google til å søke, hvis alle andre kan se hva du søker?

Skjermbilde av IAM.no (kopiert og lagret som en del av kritikken mot tjenesten, bør være innenfor rimelighetens grenser når det angår åndsverkloven).

I tillegg til å vise de siste søkene på forsiden, er det også en egen side som viser de 100 mest populære søkene.

Denne siden vil etterhvert vise interessant statistikk, den vil sannsynligvis vise de 100 mest “interessante” individene i landet… Er en selvfølge at Trine-Lise Jagge er topp søkte person nå om dagen

Markedsføring

Hvordan markedsfører IAM seg selv som en tjeneste? Ved hjelp av et slagord: “15 eller 25?” Med et bilde av en ung kvinnelig modell i bakgrunnen. Lett å forstå at markedsføringen går ut på å sjekke alderen til personen du for øyeblikket kanskje har et godt øye til på byen, problemet ligger bare i bruk av nummeret 15 (år). Dette er høyst sannsynlig en enorm glipp fra I’M International sin side, men det kan med første øyekast se ut som tjenesten skal hjelpe deg å unngå å bryte den norske straffeloven § 196, som forbyr seksuell omgang med personer under 16 år.

Reklamen er publisert i form av en Flash-animasjon, og har følgende to skjermbilder.

Det er også slik at tjenesten kun lister opp mennesker som er over 16 år, dvs. at man aldri ville fått et treff om personen man søker faktisk er 15 år.

Reaksjoner

VG publiserte tidligere i dag en nyhetsartikkel om lanseringen av den nye tjenesten. Deretter har det kommet mye reaksjoner, Nettavisen tok opp temaet om dette faktisk er en ulovlig tjeneste eller ikke. Nettavisen rapportere at en mor fant sin 15 år gamle datter på tjenesten, med kart og telefonnummer…

Avslutning

Som avslutning ønsker jeg å ta opp en kommentar som flere har kommet med, det er at vi ikke har andre enn oss selv å klage på og at vi er naive fordi vi legger informasjon av oss selv ut på nettet. Det at man faktisk veldig lett kan søke opp navnet til hvem som bor på en bestemt adresse er også litt for mye informasjon, dette gjør også Telefonkatalogen.

Det er nemlig ikke slik at jeg har bedt IAM å legge ut informasjon om meg. Jeg har heller ikke lagt ut informasjon på f.eks. Twitter, Facebook eller andre nettsteder for at IAM skal få lov til å vise en kopi av denne informasjonen. IAM er ikke en søkemotor på linje med Google, Yahoo, Microsoft, det er en personopplysningstjeneste som tilgjengeligjør informasjon urettmessig og informasjon blir presentert på en måte som ingen har godkjent.

Det er en selvfølge at informasjonen som legges ut på nettet kan søkes opp av andre, men da skjer det alltid i en kontekst og en sammenheng som du har akseptert og godkjent.

Vår felles digitale framtid

Jeg var som en del andre mennesker på Fribit sin debatt Vår felles digital framtid. Representanter fra Rødt, SV, AP, SP, , Miljøpartiet de grønne, Venstre og FrP. Det var en interessant debatt som hadde mye mer konkret innhold og fornuftige innlegg enn Dele – ikke stjele politikerhøringen som ble arrangert på torsdag. Mitt inntrykk fra politikerhøringen var at det stort sett kun er Venstre og SV som har tenkt igjennom problematikken og fremmer arbeid for å komme frem til fremtidige løsninger. På Fribit debatten var det også synlig at MDG har tenkt igjennom problematikken. Trond Giske og Andreas Halse som er representanter for Arbeiderpartiet har problemer med å si hva de egentlig mener. Det er trist å lese at ett av Norges største politiske partiet, ikke satser på høyere utdannelse, teknologi og fremtiden. Dette er tydelig i politikken deres, hvor de ønsker å beholde eksisterende doktriner og tukte sterke kulturkrefter som kjemper med nebb og klør for å beholde sine monopoler.

 

Grunnleggende prinsipper

Fildelingsdebatten er en debatt med mange meninger og mange bruker ulike begrepsapparater som skaper et aldri så lite kaos. Før jeg fortsette dette innlegget vil jeg på nytt (les mitt forrige innlegg Dele – ikke kriminalisere) beskrive mitt begrepsapparat slik at dialogen kan fortsette på et konstruktivt nivå:

Fysisk eiendomsrett er den viktigste retten i et fritt samfunn. Alle samfunn uansett politisk styresett eller ideologi har grunnlag i eiendomsretten. Enten det er staten som er eier, eller individer. Eiendomsretten er en naturlig rett som har oppstått i menneskelige samfunn. Fysisk eiendom kan beskyttes av eieren.

Intellektuell eiendomsrett er konseptet med at man kan eie ideer og informasjon. Dette begrepet inkluderer alt fra en enkelt idé, til informasjon om kunnskap, metoder, dikt, bøker, osv. Det inkluderer også musikk, filmer og mye annet som kan skapes ved å bruke intellektuell energi og fysiske verktøy (papir, datamaskin, instrumenter). Denne eiendommen kan ikke beskyttes av eieren på annen måte enn: Ikke fortelle den til noen eller inngå en frivillig avtale med en annenpart.

Veldig mange prøver å likestille disse rettene og eksemplifiserer et tyveri av en DVD i butikk, med det samme som å dele en kopi av filmen med andre. Tyveri av noe fra en butikk eller et hjem representerer et direkte tap av fysisk eiendom. Butikken og hjemmet kan overvåkes og beskyttes uten at det krenger andres privatliv eller egen eiendomsrett. Hvis jeg bruker min tid og mine DVD plater til å lage en kopi til noen, da representerer dette kun et økonomisk tap for meg. Om jeg gjør jobben gratis eller tar meg betalt har ingen grunnleggende prinsipiell forskjell. Hva som er innholdet på DVD platen er irrelevant, det er ikke praktisk mulig for noen å overvåke hva jeg kopierer og deler.

De som ikke klarer å innse de grunnleggende forskjellene mellom fysisk- og intellektuelleiendomsrett vil heller aldri kunne bidra til en debatt rundt fildeling. De står på sitt og mener at åndsverkloven er en grunnleggende lov og rettigheter som alle fortjener. Selv om mange partier ønsker en revidering av åndsverkloven, vil det ha liten eller ingen praktisk betydning. Vil løser ikke problemet med å definere “venner” mer tydelig eller tillatte ungdommer å laste ned lovlig.

Ordet fildeling blir her, og i mange andre tilfeller, brukt til å representere retten til å bruke egen eiendom til å fremstille kopier av eksisterende åndsverk. Digital fildeling er den mest aktivt brukte formen for deling i dag, men det har ikke alltid vært slik og det bør ikke være fokus på de tekniske detaljene.

 

Teknologi og programvareutvikling

Det er veldig dumt å fokusere debatten på teknologi, selv om teknologien i seg selv har en stor betydning. Loven har alltid prøvd å følge utviklingen av teknologi og loven har hele tiden forsøkt å begrense bruk av teknologien. Første lov for åndsverk (The Statute of Anne) ble etablert for å legge begrensninger på trykkeriteknologien. Det er lett å forstå argumentasjonen for intellektuell eiendomsrett, mange tror den er essensiell for å sikre et kulturelt mangfold i samfunnet. Den praktiske konsekvensen av intellektuell eiendomsrett er begrensninger på fysisk eiendom.

Åndsverkloven som mange andre lover, må nødvendigvis inneholde mange særrettigheter for ulike arbeidsgrupper, samfunnsgrupper, og andre som fremmer sine behov ovenfor de offentlige organer. Så lenge det er mulighet for å påvirke lovverket, vil private selskaper og organisasjoner fremme sine behov og ønsker. Nå er det mulig å søke patent på en blomst, men det er ikke mulig å søke patent på programvare i Norge. Jeg jobber i en bransje hvor vi lever av intellektuell eiendom, jeg jobber med utvikling av dataprogrammer. Den norske åndsverkloven gir de av oss som ikke er selvstendig næringsdrivende i denne bransjen ingen rettigheter på det vi skaper.

§ 39g. Opphavsrett til datamaskinprogram som er skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger går, med den begrensning som følger av § 3, over til arbeidsgiveren, med mindre annet er avtalt. 

Det er lett å forstå de praktiske årsakene bak denne paragrafen, bedrifter ønsker å besitte full kontroll over åndsverket til sine ansatte. Ansatte i programvarebransjen har ofte en fastlønn og tjener nok til å overleve på denne inntekten. Det er derimot veldig vanskelig for en programmerer å tjene store summer, noe som er mulig innenfor andre bransjer som jobber med åndsverk. De beste artistene og forfatterene kan tjene millioner på sine verk, det er vanskelig for individuelle utviklere selv om jobben rent praktisk er veldig lik.

Praktiske konsekvensene av lovverket i min bransjen er at den skaper problemer for å gjenbruke eksisterende kode på tvers av prosjekter. Mange kunder ønsker å beholde fulle rettigheter på det som utvikles, noe som er forstålig når de først har betalt mye penger for å få systemer utviklet. Dagens IT-prosjekter benytter seg med stor fordel resultatet fra andres arbeid, vi gjenbruker bibiloteker og verktøy som er utgitt under åpen kildekode. Hvis flere bedrifter var åpne for å tillatte utviklerene å gjenbruke koden, ville vi totalt sett fått enda mer gjenbruk. Kvaliteten ville økt og utviklingskostnader for nye IT-prosjekter ville blitt redusert. Bedrifter betaler først og fremst penger for å få et funksjonellt system som løser deres forretningkritiske operasjoner. Det er også forståelse for at bedrifter som betaler for utvikling av nye IT-systemer ikke ønsker at kildekoden kan brukes av konkurrenter. Lærdommen her viser at man er flink til å utnytte det andre deler fritt, men er tilbakeholden med å dele selv.

 

Fildeling skal ikke stanses

Enkelte påstår at alle støtter den intellektuelle eiendomsretten, noe som ikke er helt riktig. De mest ekstreme motpartene i det politiske landskap mener ofte at informasjon skal være fritt tilgjengelig. På den liberale siden er libertarianismen et motstykke til liberalismen, libertarianere mener det er kun fysisk eiendomsrett som er en rett. De aller fleste mener at intellektuell eiendomsrett er nødvendig, jeg mener det absolutt ikke er nødvendig. Jeg mener intellektuell eiendomsrett er en doktrine som er etablert av en bransje for å skape et statlig monopol.

Andreas Halse (Ap) er en av de som liker å komme med sammenligninger for å legitimisere åndsverkloven. Andreas sammenligner tyveri hos en bokhandel med ulovlig innbrudd i Gyldendals nettverk. Begge disse handlingen representerer lovbrudd av ulike former. Hvis jeg skriver en bok på papir i min leilighet eller på min PC, så er innbrudd i leiligheten likeledes et lovbrudd som et innbrudd på min datamaskin. Andreas argumenterer også at kapitalistisk utvikling bygger på patenter og opphavsrett. Det eksisterer som nevnt ikke programvarepatenter i Norge, likevel er det mye penger å tjene i bransjen. Dette er fordi alle er avhengige av IT-systemer, samfunnet er drevet av datamaskiner. Det er ikke alle planter som man kan få patent for (må være unike), likevel klarer Plantasjen å tjene mye penger på å selge blomster. Andreas prøver også å omdefinere markedsøkonomi når han påstår “Evnen til å skape seg et tidsbegrenset monopol på en idé er en av pilarene i en markedsøkonomi.”.

Hvis Andreas mener han har rett, står han fri til å endre definisjonen av markedsøkonomi på Wikipedia: Markedsøkonomi er en samfunnsøkonomisk koordineringsform der markedet og fri konkurranse bestemmer priser på og fordeling av knappe ressurser og goder ved hjelp av markedskrefter som tilbud og etterspørsel.

Beskrivelsen av markedsøkonomi inneholder ingenting om intellektuell eiendom i form av patenter eller opphavsrett. Markedsøkonomi tillatter ikke statlig monopol i form av intellektuell eiendomsrett.

På lørdag var det Top Models Live show på Jernbanetorget. Det var ingen kostnad for å komme inn, det var ikke noe sperre eller krav om å inngå en frivillig avtale om å ikke filme eller ta opptak av arrangementet. Donkeyboy var en del av showet og spilte Ambitions og en annen ny sang. Jeg har spilt inn deler av showet på min telefon, ingen kan stoppe meg fra å gjøre hva jeg vil med dette innholdet. Brenne det på CD, legge det på min blogg, dele det med mine venner på Twitter eller Facebook. Enkelte mener det er en selvfølge at jeg skal betale artistene eller at jeg skal utøve restriksjon i hvordan jeg behandler dette materiallet. Jeg mener det er en selvfølge at jeg skal få lov til å behandle opptakene slik jeg selv ønsker.

Jeg har stor respekt for andres åndsverk og retten på muligheten til å tjene penger. Jeg forstår det grunnleggende prinsippet at artister og forfatterene trenger penger for å skape nye verk. Jeg mener også det ikke er noen rett å få penger på åndsverk som ingen liker eller er villig til å betale for. Oppsetningen av “Vildanden” i Bergen som kun 300 mennesker var villig til å se, burde ikke vært realisert. Kanskje hvis ansvarlige bak oppsetningen var økonomisk ansvarlig, ville de kanskje gjort flere grep for å realisere en inntjening, f.eks. i form av online-streaming (eller nedlasting) av stykket. Hvor mange som ville vært interessert i å se et slikt opptak vet jeg ikke, men hvis f.eks. 10 000 mennesker var villige til å betale 39,- for en kopi ville nesten 600 000,- av utgiftene blitt dekket. Hvis stykkpris var 199,- ville det representert nesten 2 millioner, 39,- ville vært en mer realistisk pris som markedet ville betalt.

 

Bredbåndsavgift = kassettavgift

Arbeiderpartiet er mot en bredbåndsavgift, noe andre partier (blant annet Rødt) er sterkt for. Bredbåndsavgiften kan sammenlignes med kassettavgiften (og CD-avgiften som aldri ble til i Norge, men er gjeldende i f.eks. Sverige). Arbeidetpartiet (ved Andreas) argumenterer at Internett ikke bør avgiftsbelegges fordi det brukes til mer enn bare distribusjon av musikk. Det samme kan sies om kassetter, disketter og CD plater. Dette er medium som er blitt brukt for å distribuere kunnskap, kultur, informasjon og mye annet. Det er liten praktisk eller teoretisk forskjell på en avgift på kassetter, CD eller bredbånd.

Mange artister ønsker en avgift på bredbånd og alle andre mekanismer som kan brukes for å spre åndsverk. I 2002-03 gikk artister hardt ut for å få etablert en CD-avgift i Norge. De mente den gang at det var essentielt for å sikre mangfold i kulturen. Vi kan i 2009 konstatere at der aldri tidligere har blitt skapt mer kultur og informasjon, selv om CD-avgiften aldri ble en realitet.

04/10/2003: CD-avgift vil sikre musikalsk mangfold.
10.09.2002: Artister krever ny CD-avgift.

I dag har vi Fond for lyd og bilde, som er ansvarlig for å distribuere penger til rettighetshavere som “taper” penger på lovlig kopiering til privat bruk. Ettersom åndsverkloven tillatter kopiering til privat bruk, så måtte det selvsagt også etableres et fond som gir erstatning for denne kopieringen. Resultatet av dette er at vi ikke har noen rett til kopiering for privat bruk, det er bare slik at vi betaler for kopieringen indirekte.

 

Vår felles framtid

Det vi alle ønsker er å finne en løsning, en løsning som sikrer at vi har et rikt mangfold av kultur (noe jeg ikke kan se er truet etter dagens målestokk). Jeg tror ikke løsningen er en avgift, jeg tror heller ikke løsningen er å revidere åndsverkloven. Jeg er positiv til alt arbeid som legges ned for å revidere åndsverkloven, men det må ikke være med bakgrunn i det som Arbeiderpartiet og Trond Giske ønsker: Nemlig å legge til rette for lettere etterforskning, saksøkelse og domfellelse av de som tjener penger på andres åndsverk. En revisjon av åndsverkloven må ha til hensikt å reversere den evige innskrekningen som er blitt gjort på våre rettigheter som forbrukere. Vi må ha en betraktelig raskere frigjørelse av åndsverk (f. eks. noe mellom 3-5 til 10-15 år). Vi må konkretisere at bearbeidelse og gjenbruk av andres åndsverk er ønskelig og noe som ikke skal rettslig forfølges. Med dette mener jeg f.eks. å bruke opphavsberettiget musikk i en film, eller lage en remix av eksisterende sanger.

Det er umoralskt å ta andres åndsverk i råformat i den hensikt å gjøre personlig vinning, hvordan man kan forme et lovverk som unngår dette vet jeg ikke. Trenger vi egentlig et lovverk, eller vil dette løse seg selv i et fritt marked? Vi har muligheten til å gjøre en markering internasjonalt med liberalisering av åndsverkloven. Loven har ene og alene blitt påvirket av kreftene bak artister og forfattere og aldri hatt forbrukerens rettigheter som interesse.

Alle som deltok i debatten på Dele – ikke stjele og Fribit var enige om at det er ønskelig å gjøre noe med loven. Reduksjon av rettighetstiden vil ha størst konsekvens av alle, hva med å gjøre en drastisk reduksjon av denne? Hvis ikke må man kunne argumentere rasjonelt for hvorfor åndsverk skal beskyttes i levetiden + 70 år.

PS: Det er mange som tror at absurde patenter og søksmål rundt åndsverk/patenter er kun noe som foregår i USA, men i dag kan vi lese at et norskt selskap saksøker Disney og Pixar.

Dele – ikke kriminalisere

Dette er min appell rettet til politikkere, forbrukere og kunstnere, hvor jeg ønsker å belyse dagens realiteter rundt fildeling på nettet og kunstnerenes nye kampanje: Dele – ikke stjele.

Hvis du ikke er kjent med saken, kan du lese mer om dette på noen avisartikkeler som har blitt publisert de siste dagene, blant annet 2000 kunstnere ut mot piratkopiering og Eirik Newth sin utmerkede kommentar. Anbefaler også å lese kronikken i Aftenposten som kommer fra dem bak kampanjen og FriBit.no sin kommentar.

Bakgrunn for debatten

De fleste som i dag benytter seg av kunstverk i form av musikk, film og bøker (og annet) har for lenge siden fått med seg at det en god stund har foregått en “krig” mot fildeling på nettet og kopiering ellers av kunstverk (kopiering av bøker, forfalskning av merkevareprodukter, osv). En krig er aldri uten propaganda fra den angripende part, noe som er synlig på advarselene vi får CD og filmer. De som livnærer seg på kunstverket til andre er de som primært er pådrivere for kampanjer for å øke bevissheten rundt kopiering og deling, men det er også en selvfølge at mange kunstnere også støtter denne “krigen”.

Kunstnere mener de har en rett på intellektuell eiendomsrett og at denne retten skal være regjerende ovenfor den fysiske eiendomsretten.

Begrepsapparatet

Før vi går videre i appellen må vi etablere oss et begrepsapparat som kan være grunnlaget for en videre debatt. Hvis to debatter ikke har samme grunnleggende forståelse for hvordan verden fungerer, vil en diskusjon aldri kunne bevege seg mot en mulig løsning.

Mennesker vil aldri bli fullstendige enige om hvordan verden fungerer og hvilken politikk som er mest riktig, noe som er spesielt riktig for det norske samfunn hvor vi ikke har noen klare og store politiske partier. Nordmenn flest har et veldig stort spekter av synspunkter, dette betyr at begrepsapparatet jeg nå bruker ikke samstiller med mange andres eksisterende virkelighetsforståelse.

Det eksisterer i dag en viktig naturrett som alle borgere i en fri stat kan utnytte: Den fysiske eiendomsretten. Dette er retten til å bestemme selv over alt man har eierskap til, inkluderer også din egen kropp. Hvis du lever i en fri stat må det også eksistere en relativt fri økonomi som gjør det mulig for to enkelte individer å handle med hverandre på et frivillig grunnlag. Vi kan inngå avtale om utveksling av varer til en kostnad og konsekvens (kommer tilbake til konveks senere) som er fordelaktig for oss begge. Dette er hvordan alle demokratiske land fungerer, ingen har rett til å kreve overpris eller underbetaling for en vare.

Hvis du kjøper et papir og en penn, da skal du være fri til å gjøre hva du vil med dette papiret og din penn. Det samme gjelder din datamaskin eller andre fysiske eiendommer du tilegner deg ved å jobbe.

I praksis vil dette bety at du kan tegne Donald Duck på ditt ark og du har full rett til å utveksle (selge) din tegning til noen som kunne tenkt seg å gi penger for den. Det som skjer når du lager en tegning av Donald Duck, er at du bruker din eksisterende eiendom (kropp, penn og papir) og kombinerer denne med din intellektuelle kapasitet og omformer eksisterende eiendom til å blir mer verdifult. Dette er hvordan det moderne samfunnet fungerer, vi jobber og bruker kroppen vår fysisk og intellektuelt til å øke verdien av eksisterende eiendom. Olje har ingen verdi når den ligger nede i bakken. Olje har først verdi når vi klarer å pumpe den og rafinere den til de ulike produktene som lages ut av råolje.

Ikke alle er enige at du eier ditt eget papir og ikke alle mener hvem som helst kan utvinne olje (eller andre naturressurser). Enkelte mener at de har en rett til å diktere hva du faktisk har lov til å gjøre med din eiendom, og de tar i bruk staten (som har monopol på fysisk tvang/straff) for å få det slik deres virkelighetsoppfattelse tilsier.

Det er nemlig her “intellektuell eiendomsrett” blir presentert som en spesiell rett som automatisk skal gjelde for alt åndsverk. Slik åndsverkloven fungerer i dag, får du automatisk kopibeskyttelse (“copyright”) på alt du produserer. Det finnes en rekke lover på dette områder som skal dekke mange ulike former for “intellektuell eiendom”, vi har patentlover som skal gjøre det mulig å beskytte konsepter og metoder. Vi har lov om planteforedling som gjør det mulig å beskytte en plante, hvis den er unik nok og man har kunstig konstruert den. Kjøper du en plante som er beskyttet (registrert), kan du ikke lengre gjøre hva du vil med denne planten. Husk derfor på å sjekke nøye neste gang du handler hageblomster, hvis du liker å plante om og foredle en plante til flere.

For at en intellektuell eiendomsrett skal godkjennes av loven, må det bety at fysisk eiendomsrett må underlegges denne loven. Eksempelet jeg gav ovenfor med Donald Duck er ikke tillatt under en lov for intellektuell eiendomsrett. Loven krever at du selv skal vite hvorvidt du bryter andres originale åndsverk eller om det du faktisk skaper noe nytt. Dette er praktisk umulig og norske borgere bryter dagens eksisterende åndsverklov gjentatte ganger i uken og påfører sannsynligvis kunstnerene “tap” (dem som er for intellektuell eiendomsrett ville kalt det tyveri) på millioner av kroner hvert år.

Mange mennesker i dagens samfunn mener intellektuell eiendsomrett er riktig, videre i appellen vil jeg beskrive mine tanker hvordan vi kan fortsette innovasjon innenfor alle bransjer og yrker, uten å måtte etablere et statlig monopolistisk vern.

Litt om kampanjen og historien

Det er ganske åpenbart at “Dele – Ikke Stjele” kampanjen er full av logiske hull og propaganda-lignende materialle. Hvis vi leser kronikken i Aftenposten, så står det skrevet: “Før var det bare Mozart og Madonna (som om det var lite), nå er det Solzjenitsyn og Solstad i tillegg.” Ut ifra et slikt argument kan det høres ut som enkelte mener det er ulovlig å dele musikk av Wolfgang Amadeus Mozart som døde i 1791. Den aller første åndsverkloven (Statute of Anne fra 1710) var på 14 år med mulighet for utvidelse en gang på ytterligere 14 år (denne gjaldt kun for bøker, beskyttelse av alle andre typer har kommet senere). Deretter har sterke krefter i samfunnet fått lobbyet seg til hele levetiden for kunstneren/artisten og faktisk hele 70 år etter man er død. Mange forkjempere for åndsverkloven argumentere for at vernetiden er begrenset, slik at verk blir frigitt innen en tidsperiode og frigjort til det offentlige hvor det kan utnyttes fritt av andre. Med dagens forventet levealder på norske borgere, kan vi regne oss frem til at dagens musikkere på 25 år vil leve 85 år og få sine verk beskyttet i 70 år etter døden, altså vil ingen få lov til å forbedre, utvide, bygge videre på og redistribuere musikken til Marit Larsen før om 130 år. Men den eksponensielle veksten i datakraft og teknologi, har jeg en sterk tvil at Marit Larsen fortsatt er aktuell musikk i år 2139.

Enkelte har av humoristiske årsaker sammenlignet tiden før og etter åndsverkloven for musikk: Tiden før åndsverkloven gav oss Mozart, tiden etter loven har gitt oss Britney Spear.

Jeg må spørre hva interessenter bak kampanjen mener med å bruke ordet DELE, i setningen “Dele – Ikke Stjele”. De
t står ingenting om deling på hjemmesiden. Hjemmesiden er beskyttet av åndsverkloven, de har ikke demonstrert noen interesse med å dele sin “kreative” logo eller annet innhold på kampanjesiden. Hvorfor er ikke informasjonen lisensiert som f.eks. Creative Commons Attribution?

Ansvarlig bak kampanjen har valgt å gjøre en veldig viktig konstatering når de velger å bruke WordPress for å kommunisere sitt budskap. WordPress er et publiseringssystem lisensiert under GPL (GNU General Public License), WordPress er utviklet som et åpent kildeprosjekt hvor bidragsytere ikke får annet enn æren og oppmerksomheten. Det man kan reagere på er hvordan kampanjesiden har tatt i bruk et design som heter DynaBlue, og har fjernet referansen både til de som står bak WordPress og de som har laget selve designet. Dette burde ansvarlige for kampanjen beklage. Hvis ikke står de for en praksis hvor man ikke respekterer andres åndsverk og andres rett til navngivelse. Lisensen bak designet er ikke lett synlig, men det står en copyright melding som skal respekteres. Det er i tillegg kommentert på siden av forfatteren av designet at “designed by” linken skal beholde. Kampanjesiden representerer et brudd på åndsverkloven, kampanjesiden representerer altså “tyveri” av noen andres åndsverk. Dette virker veldig mot sin hensikt.

Oppdatering: I dag vises det seg at siden har blitt oppdatert og inkluderer en link tilbake til WordPress.com. Det er fortsatt brudd på åndsverkreglene at de har fjernet linken til designeren av malen.

Oppdatering #2 (06.09.2009): Etter hyggelig kommunikasjon med ansvarlige bak kampanjen, har de oppdatert siden igjen og det kommuniseres mye mer konsist rundt lisensiering og rettigheter. Fint å se en vilje til å rette opp i feil og gjøre bedre

“Lovlig fildeling er et gode. Ulovlig fildeling er tyveri.”

Dette er budskapet for kampanjen. Noe nærmere beskrivelse er desverre ikke skrevet, det er klart at dette kan tolkes veldig vidt og det er behov for å få mer informasjon fra dem som står bak.

Det er ikke praktisk mulig for folk flest å forstå forskjell på hva som er “lovlig” og “ulovlig fildeling i dag. Hvis vi ser på YouTube som et eksempel, hvor det ligger millioner av uoffisielle filmer og betraktelig mindre offisielle filmer. Hvordan noen kan klare å se forskjell er umulig å forstå.

Deling har alltid vært en del av vår kultur og den er viktig å vedlikeholde for å oppretteholde. Jeg har skrevet mer om deling tidligere i andre innlegg.

Åndsverk og teknologi

Når kopiering av åndsverk først ble en mulighet, skjedde det hyppige og raske innovasjoner innenfor trykketeknikker og teknologi. Når trykkepressen ble oppfunnet gikk produksjon av bøker gikk fra å være en tidkrevende prosess (manuell skriving av hver kopi) til å bli veldig raskt og enkelt.

I denne tiden begynte det også å bli et problem med at flere trykkerier lagde kopier av bøker uten å betale noen royalty til forfatterene. Dette er selvsagt dumt, det er en selvfølge at forfattere og kunstnere bør få lønn som fortjent for sitt arbeid. Hva som var årsaken til denne “ulovlige” kopieringen i starten av denne revolusjonen er sannsynligvis mer enn en enkelt årsak. Ny teknologi representerer ofte ukjent terreng og det kreves vanligvis noe tid før vi forstår alle mulige konsekvenser – positive og negative. Dette er gjeldende for all menneskeskapt teknologi, også Internett som er en relativ ny teknologi sett i perspektiv av hele tiden det moderne mennesket har regjert på planeten.

Jeg mener det var galt å begynne utviklingen av intellektuell eiendomsrett da den først oppstod på på 1700-tallet og mener den fortsatt ikke har noen verdi i dagens samfunn.

Det første vi gjorde når Internett kom var å dele informasjon. Vi delte lenker til nyttige websider og vi la ut masse informasjon på nettet. Når informasjon legges ut på nettet må det ansees for å være offentlig tilgjengelig og hvem som helst kan utnytte informasjonen som eksisterer der til sin egen gevinst. Det er ikke teoretisk eller fysisk mulig å stoppe spredning av informasjon når den først er offentlig tilgjengelig. Hvis man ønsker å beskytte informasjon, må dette gjøres som frivillige avtaler mellom enkelte individ/firma. Akkurat som vi i dag skriver under taushetserklæringer på jobb og andre sammenhenger. Slike avtaler har ofte en økonomisk ramme for straffeutmåling hvis man bryter avtalen.

Åndsverkloven brukes av de ulike bransjene til å påtvinge alle borgere en avtale automatisk, hvor de selv setter en pris på hva du må betale om du bryter avtalen. Å kopiere en film i USA kan koste deg enorme summer, enkelte individer har blitt dømt til å betale latterlige summer pr. sang som de har delt med andre. Ingen ville frivillig inngått en slik avtale med en artist.

Å kjøpe et musikk album bør kunne dekkes under en enkel kontrakt hvor begge parter tjener. Ingen vil kjøpe en CD til 169,- hvis du risikerer å betale flere hundre tusen i erstatning om noe går galt med din PC eller musikken blir lekket ufrivillig på en annen måte. Når du kjøper en CD plate er det også kun du som inngår en avtale, hvis du deler musikk med et familiemedlem eller en god venn er ikke disse automatisk bundet til den samme avtalen.

Hvis vi går litt tilbake til ny teknologi og når Internett var veldig nytt. Mange av oss husker Napster, som brukes som selve symbolet på hvor bra nettet fungerer som et verktøy for deling. Napster fikk en enorm popularitet over kort tid, men ble senere stengt ned. Napster som ikke selv delte noen filer (det var privatpersoner som delte sine private filer med andre) hadde selvsagt ingen fortjeneste eller penger å betale royalties til musikerne.

I dag kan vi se på Napster som et globalt eksperiment som viste seg å være ekstremt effektivt og bra, men det er selvsagt meget beklagelig at modellen ikke kan fungere da den ikke fører til betaling av artister. Nye modeller forsøkes nå i form av Spotify, noe veldig mange har stor tro på kan være en ny mulig distribusjons og inntektsmodell for artister. Jeg betaler i dag penger for Spotify Premium, ikke for å slippe å høre på reklamen i gratis utgaven, men for å støtte artistene.

Tjene penger på åndsverk

Fornuftige mennesker forstår veldig godt at hvis en forfatter eller musikker ikke får penger for de dem lager, så blir det slutt på nye ting. Vi er veldig glad i kultur og vi bruker millioner av kroner på musikk, bøker, filmer og annen kunst og kultur som er tilgjengelig i samfunnet. De fleste fornuftige mennesker som har penger ønsker å betale for det dem får.

Napster oppstod og dekket en etterspørsel hvor det ikke var andre alternativer. Dette er hvordan et fritt marked fungerer, der hvor det er etterspørsel vil det komme tilbydere. Tilbydere som tilbyr produkter hvor det ikke er etterspørsel har i utgangspunktet ingen rett til å overleve. Jeg mener at åndsverkloven kan misbrukes til å selge produkter i et marked som ellers ikke ville overlevd.

Det er en selvfølge at salget av fysiske CD album de siste årene har hatt en drastisk reduksjon, ingen ønsker lengre å kjøpe CD plater som lett går i stykker. Jeg har flere titalls CD plater som ikke lengre kan rippes digitalt uten feil, dette er veldig beklagelig for min del. Flere av disse CDene får jeg ikke lengre lett tak i og det er ikke mulig å kjøpe CD plater i digitalt format. Jeg har kjøpt noen få sanger i MP3 format, men generelt sett kommer jeg ikke til å investere mye penger i MP3 filer da disse er i et format hvor musikken er komprimert med tap av kvalitet. Hvis det er artister og album jeg liker, kjøper jeg fortsatt fysiske CDer da det fortsatt i 2009 ikke eksisterer noen alte
rnativer (det jeg spør etter er salg av musikk i såkalte “lossless” formater som FLAC, hvor musikken blir komprimert og distribuert i et format som ikke foringer kvaliteten, slik MP3). Når en artist har etablert seg lyttere, vil det være mulig å kutte enda flere ledd i en gammel tradisjonell platebransje. Nylig kjøpte jeg siste album av den norske artisten Ugress i fullstendig ubeskyttet FLAC format.

Royalties er interessant og det er hvordan artister og forfattere i dag tjener penger. Bransjene som bruker åndsverket til artister og forfattere og foredler dette tjener store summer på andres åndsverk. Artister inngår en frivillig avtale med selskapene, mot å få markedsføring, produksjon, distribusjon og salg av sine åndsverk. Hvor mye får egentlig en musiker som har avtale med f.eks. Sony? Ut fra et innlegg på Den Norske Forleggerforeningen får forfattere av såkalte billigbøker fra 5% til maks 12,5% av fortjenesten. Ett av forlagenes nye norske billigboktitler i 2007 solgte 20 av tittelene under 1000 eksemplarer. Hvis et forlag klarer å selge 1000 kopier av en bok til en pris av 99,- pr bok, sitter forfatteren igjen med en fortjeneste på 4950,-. Hvis dette skal bli lønnsomt, må en forfatter skrive disse bøkene helst på under en uke.

Konklusjonen på slikt salg er at mange forfatterene er avhengige av statlig midler for å overleve, penger som kanskje må taes fra det offentlige helsetilbudet.

Forleggerne gjør dette (bruker bøker som ikke er lønnsomme) for å bidra til et mangfold, men er dette et mangfold vi er avhengige av? Hvis det er slik at mindre enn 1000 mennesker leser en bok (som de ikke uten videre kan endre og forbedre til nye åndsverk) er den virkelig av så stor verdi for det norske samfunnet? Investeringer er viktig og essensiell i alle bransjer, forleggerne publiserer nok ikke bare ulønnsomme bøker fordi de ønsker å være snille, det er en investering hvor det er mulighet for at en ny forfatter blir oppdaget av forbrukerne. Denne investeringen vil finne sted selv om åndsverkloven opphører, det investeres millioner i intellektuell eiendomsutvikling innenfor mange bransjer som ikke har en god dekning av patenter og andre spesielle varianter av åndsverkloven.

Et godt eksempel er den nylige oppsatte ” Vildanden ” som kostet det offentlige 3,2 millioner kroner. En forestilling som spilte inn 63.000,-. Forestillingen ble sett av 381 personer. Ettersom det er offentlige penger som er brukt til å finansiere dette Ibsen-stykket burde det være fritt frem å publisere hele stykket på nettet slik at flere enn 381 personer kan nyte dette stykket. Med den publisiteten denne saken har fått, er jeg sikker på at flere tusen ville sett stykket og faktisk ville det tilgjenliggjort kulturen for mange funksjonshemmede i landet som aldri kunne besøke Bergen. Det er også ikke alle som har råd til å reise til Bergen for å se ett teaterstykke.

Hvilke fremtidige muligheter har vi

Løsningen på problemet er ikke enkel, hvertfall ikke med dagens omfattende lovverk som setter store hemninger på kreativitet hos mange. Mange har vokst opp med dette lovverket og det har fungert relativt greit for de som tjener penger på dette så lenge det var fysisk distribusjon. Nå har teknologien tatt et skritt videre og det har blitt gratis å kopiere bøker, tidligere var det bare veldig billig. Det er gratis å kopiere musikk, tidligere var det veldig billig å trykke opp CDer.

Platebransjen må innse at det har skjedd store forandringer i deres forretningsmodell, tusenvis av tidligere ukjente artister kommer nå frem ved hjelp av Internett og små markedsføringskostander og produksjonskostnader. Platebransjen må definitivt gjøre hva de kan for å overleve og jeg forventer at de går mer og mer over til markedsføring av artister og album, noe de er veldig gode på. Det er en jungel der ute og eksperter på hvordan man markedsfører er alltid attraktivt.

Forlagsbransjen har begynt å føle samme problemstillingen som platebransjen har vært igjennom. Det er fortsatt en bedre opplevelse å lese bøker i papirformat, men dette begynner å endre seg av en rekke årsaker, digitale “ink”-skjermer blir bedre og vi blir mer miljøbevisste. Mange ønsker ikke lengre å kjøpe filmer, musikk og bøker i fysisk versjon da disse representerer forrurensing og kostnader i alle kanter.

Forlagsbransjen burde innsett dette for lenge siden og kunne allerede for 10 år siden begynt salg av bøker på nettet. Nå begynner det å haste og hvis den norske bransjen ikke skal bli fullstendig overkjørt av internasjonale aktører (noe jeg tror muligens de vil bli) må de gjøre noe fort, investering i digital teknologi og distribusjon må gjøres med en gang før det blir for sent. Når forfattere får større valgmuligheter for hvem som skal distribuere sine åndsverk vil jeg tror det vil bli lettere å oppnå større royalties enn med dagens tradisjonelle industri. Snart kan kanskje en forfatter selg sine bøker direkte til Amazon og få bøkene sine tilgjengelig på Amazon sin Kindle (digital ebok). Da kan forfattere bruke den økte fortjenesten (som kommer av å fjerne unødvendige ledd i næringskjeden) til markedsføring av sine egne åndsverk, f.eks. på websider, blogger, sosiale medier og banner-annonser på Google og nettet.

Det er ingen tvil om at pris spiller en stor rolle i antall solgte kopier (av bøker, musikk og alt annet). Min personlige erfaring med priser på MP3-utgivelser av musikk er at forskjellen mellom CD og MP3 ikke er stor nok til at jeg bruker penger på MP3. CD har bedre kvalitet og merverdi i form av album-cover og kankje andre ting. Ser at i dag er musikk på Platekompaniet sin MP3 butikk nesten 50% mindre enn fysisk CD, hvis de bare i tillegg kunne distribuert musikken i f.eks. FLAC format ville de fått mer av mine penger.

De fleste ønsker å bidra til artister, ingen ønsker å svindel og bedra sine favoritt artister, forfattere og kunstnere. Det er ikke mulig å stoppe de som ikke har penger og de som ikke ønsker å bidra, det er ikke teknisk, teoretisk eller praktisk mulig å stoppe noen fra å spre åndsverk. Dette er ikke noe argument mot åndsverkloven, argumentet mot åndsverkloven er at den hemmer kreativitet og den begrenser den fysiske eiendsomretten som alle borgere har over sin eiendom.

Veldig flott at artister og bransjen tar initiativ til å få en offentlig debatt på fremtiden for kultur i Norge, la oss håpe vi i felleskap kan komme frem til en løsning som alle kan leve med. Det er viktig å bevisstgjøre problematikken bak deling hvor opphavsmannen ikke får noen økonomisk fortjeneste, men da er det viktig at man kommer frem til et felles budskap og et grunnlag for distribusjon og åndsverklovgivning som inspirerer til kreativitet.

Frem til vi har en løsning er min anbefaling for alle artister å lisensiere sitt åndsverk under Creative Commons Attribution, da får du navngivelse som vil gi deg gratis markedsføring når andre benytter ditt verk i ulike sammenhenger.

(Foto av Gastev og lisensiert under Creative Commons)

Mennesker er født kreative, vi bruker vår fantasi og erfaring med verden til å skape nye verk i alle mulige former. Musikk, malerier og filmer er bare en liten del av den store kunstneriske verden hvor vi befinner oss. Vi er alle født med stor kreativitet som beklageligvis blir undertrykket i den tradisjonelle skolen.

Helt siden vi malte veggene i hulene vi bodde i for mange tusner av år siden har mennesket følt behovet for å utrykke seg på et kreativit og kunsterrisk plan. Siden starten av våre sosiale samfunn har kunsten vært en del av vår kultur og vår kulturarv. I den senere tid har mye av den menneskelige kreativiteten blir kommersialisert. Det har lenge vært mulig for enkelte få utvalgte kunstnere og artister å leve på inntenkter fra åndsverk. Forhåpentligvis vil dette kunne fortsette, men vi har beveget oss videre til et nytt nivå for kreativ kultur og deling. Deling har alltid vært en del av vår kultur, vi har lært hverandre viser og sanger som har vært lært videre i mange generasjoner. Ved å ta i bruk mulighetene på Internett, kan vi dele vår kreativitet og lokale kultur med resten av verden på kun et øyeblikk.

 

Reduserte produksjonskonstander

Med den økende globalisering og tilgjengeligheten på billig arbeidskraft har det i dag blitt en dramatisk reduksjon i produksjonskostnader av f.eks. musikk og film. Enkelte individer eller musikkband kan med relativt lite budsjett produsere et musikkalbum av relativt høy kvalitet. Artister er ikke lengre avhengige av produksjonsmidlene til store platebyråer, men det vil fortsatt være et enormt behov for markedsføring av artister. Dette er sannsynligvis det viktigste og største området hvor platebransjen vil fortsette å operere. Produksjon og distribusjon og delvis markedsføring kan artister ordne selv i disse dager.

 

Produksjon og distribusjon

Mange artister har meget store talenter og bruker mye av sin egen tid og ressurser på produksjon av musikk (og annen kunst). Det har begynt å bli lengre mellom hvert stort talent, spesielt innenfor det veldig begrensede tilbudet som slippes av platebransjenl.

Ved at alle kreative mennesker nå kan bidra på Internett og lett distribuere sine verk, har det blitt en mye større konkurranse for det etablerte artistene. Nå konkurrerer de ikke lengre kun med lokale og globale store artister som platebransjen har bygget opp, men mannen og bandet i alle gater i hele verden.

Mange artister har eksisterende betalende jobber, som kanskje brukes til å livnære en kreativ hobby som musikk. Jeg har selv prøvd meg på litt enkel musikkproduksjon, men mitt kreative talent har ikke tålmodighet til det hardet arbeidet som ligger i å skape musikk. Derimot har jeg en stor interesse for videoproduksjon og jeg skaper (filmer, redigerer, produserer, distribuere) enkelte små verk som jeg legger ut gratis på nettet. Nesten alt jeg gjør lisensieres under Creative Commons, som gir andre rett til å mikse, gjenbruke, forandre og videredistribuere det jeg gjør. Det samme gjøre mange andre artister, en webside som har flere tusen album og sanger du fritt kan laste ned og bruke er jamendo.com.

 

Markedsføring og deling

Selve markedsføringen finnes det mange triks som artister kan bruke, viral markedsføring har i få enkelte tilfeller hatt resultater som er grensesprengende. Sosiale medier, blogging, webside, YouTube er bare noen av de mange tjenestene som artister kan benytte for å markedsføre seg selv utover den lokale og kjente kretsen. Mye av denne markedsføringen er helt gratis.

YouTube er et spesielt interessant fenomen, i åresvis har mennesker lastet opp originale og egne musikkvideoer til favorittmusikken. Dette har i noen tilfeller gitt artister en enorm markedsføring som de ellers aldri ville fått. Desverre har platebransjen gått sammen med YouTube for systematisk og automatisk rensking av innholdet på YouTube slik at all bruk av rettighetsbeskyttede materialle blir fjernet. Dette er ikke annet enn et stort tap for artistene og platebransjen.

Det har vært flere rettssaker hvor individer har blitt dømt for å lenke til materialle som har blitt publisert uten rettigheter. Dette gjelder kun lenker, det betyr ingenting om man selv har lagt åndsverket ut tilgjengelig for andre eller ikke.

På YouTube finnes det millioner av filmer, hvor et stort antall er publisert uten riktige rettigheter. Desverre er det helt umulig for en vanlig forbruker å kunne vite om en film en publisert med riktige rettigheter eller ikke. Veldig mange plateselskaper publisere musikkfilmer for sine artister, men hvilken som er lovlig og hvilke som er “ulovlige” er tilnærmet umulig å forstå. Det er enda vanskeligere å forstå hva som er forskjellen på en “lovlig” og en “ulovlig” musikkvideo på YouTube, da det teknisk og funksjonelt er nøyaktig det samme – det er kun loven som gjør en forskjell.

Et band som bruker YouTube aktivt i markedsføringen sin er 12 Stones, som har publisert flere musikkvideoer, tour blogging, m.m.. Se en av deres filmer her: Anthem for the Underdog.

 

Enormt mangfold

Det er hersker liten tvil om at deling på nettet er en realitet og det er et enormt stort fenomen. Det kommer daglig nye folk på nettet som bidrar meg sitt åndsverk og/eller deling av andres åndsverk. Internett er et ypperlig verktøy for å engasjere mange mennesker, noe som er tydelig med tjenester som Wikipedia og YouTube.

Fordi det har blitt så lett for mange å bidra med sitt åndsverk på nettet, har det blitt en overflod av mangfold og mengde. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å oppdage ny musikk fra ukjent artister, men intelligente datasystemer som analyserer musikken kan hjelpe deg å oppdage lignende musikk til artister du allerede liker. Slike tjenester vil vi se mer av i fremtiden.

Modellen for alle disse nettstedene er at alle kan bidra og det krever ikke mye initiativ, styrken ligger i små bidrag fra veldig mange individer. Hvis hver eneste artist bidrar med en gratis sang på nettet, så vil jeg tippe at det totalt sett vil blitt tilgjengeligjort flere sanger enn platebransjen har produsert i hele sin eksistens.

 

Endelig skjer det endringer

Mange har klaget høyt og tydelig om hvordan praksisen til platebransjen er gammel og upraktisk, vi har også en åndsverklov som ikke lengre er tilstrekkelig for dagens realiteter. Heldigvis har det begynt å skje noen positive endringer, som f.eks. Spotify. For kun 99,- i mnd. kan du nyte hele musikkbiblioteket som Spotify legger ut på nettet og høy kvalitet.

Dette er likevel ikke veldig revolusjonerende og platebransjen er ikke lengre i førersetet. Napster som startet revolusjonen med digital deling av musikk ble ikke oppfunnet av noen i platebransjen, det samme gjelder Spotify.

Desverre har Spotify for øyeblikket litt problemer med betalingen og fortjenesten til artister. Jeg betaler selv hver måned for Spotify Premium, noe jeg synes er en rimelig pris for tilgangen på musikken jeg hører på. Noen artister tjener bare lommerusk. Nå er det slik at iTunes fortsatt er nummer en når det angår inntekter for digital distribusjon og salg av musikk, noe jeg er sikker på vil endre seg i nær fremtid. I Sverige hvor Spotify er offisielt lansert er det større fortjeneste enn i Norge, hvor tjenesten fortsatt krever betaling eller invitasjon.

 

Oppfordring til deling

Flere artister tjener mesteparten av sine penger på konserter og reklamematerialle s
om t-skjorter, osv.. Min oppfordring til alle kreative mennesker er å dele det du kan, om det er en sang, et album eller alt det du produserer så gjør det en forskjell og det er av stor verdi for mange mennesker.

Benytte lisenser som Creative Commons, dette er enkle og gode lisenser som er skrevet for gjøre det enklere å dele og gjenbruke åndsverk. Et åndsverk som er lisensiert under Creative Commons fremfor vanlig opphavsrettigheter som ikke gir en eneste rett til brukeren, vil kunne inspirerere andre kreative mennesker og videre promotere ditt eget verk.

Det er ikke slik at vi som forbrukere har noen rettigheter når det gjelder åndsverk på musikk og film, åndsverkloven behandler disse formene for åndsverk på en litt særegen måte. Vi har heller ingen rett til å dele musikk eller laste ned musikk fra nettet fordi vi ikke får kjøpt det lovlig. Det er platebransjen og artistene selv som fullstendig bestemmer. Derfor er det viktig å promotere Creative Commons, også ovenfor mer kommersielle artister. Desto mer musikk som blir tilgjengelig gratis og fritt, desto større press vil platebransjen og etablerte artister få til å bli løsere med sin lisensiering.

(Foto av victor_nuno, lisensiert under Creative Commons)

 

Jeg leser med stor interesse i Fædrelandsvennen onsdag 29. juli 2009 om Tom Atle Steffensen sin tilværelse med elektronisk styrte lys og dører. Med en enkel fjernkontroll kan Tom Atle kontrollere veldig enkle funksjoner i sitt hjem.

Artikkelen er en oppfølging på et innlegg som ble trykket 27. juli, hvor Kari Henriksen (Ap) står frem for å få mer fokus på elektronikk og teknologi i eldreomsorgen. Dette er kun positivt, sier Tom Atle, noe vi alle burde være fullstendig enige med.

Ny teknologi er ofte skremmende for mange og det kan være krevende å omstille seg til å utnytte ting på nye måter. Det som er veldig klart er at dagens unge voksne er mer vant til å bruke datamaskiner, mobiltelefoner og Internett enn generasjonen i dagens eldreomsorg. Utbygging og planlegging av eldreomsorgen må ta i betraktning dagens unge mennesker og den enorme utviklingen som vi står ovenfor.

Hvis vi ser mot Japan som har et raskt økende problem med en bølge av eldre mennesker som lever lengre og krever høyere standard enn generasjoner før. Det er ikke nok helsearbeidere til å dekke kommende behov i Japan og sannsynligvis heller ikke i Norge. Teknologi kan være behjelpelig på mange positive måter, både som et livreddende element i form av varsling, overvåkning, forutsigelse av hendelser og som et forebyggende aspekt som kan bidra til mental og fysisk trening av eldre.

Det er ikke nok plass her til å skrive om alle mulige oppfinnelser og produkter som finnes i dag, og som er under utvikling, men det er ikke annet en fantasien som setter grenser for mulighetene i fremtiden. Flere undersøkelser har konkludert at elektroniske kjæledyr kan ha samme effekt som ekte, noe som kan være et godt alternativ hvor en person ikke har mulighet til å ta seg av et levende kjæledyr. Kan godt forstå at enkelte ser på slike elementer som kyniske og kalde, men bør ikke fokuset være på hva som fungerer? Det er ikke snakk om å bytte ut sosial og menneskelig kontakt med andre til fordel for elektroniske kjæledyr, men som et supplement som så mye annet som mobiltelefoner og videokonferanser med familie og venner.

Stadig oftere kan vi lese saker om eldre som har vært hjemmeværende og har falt om og skadet seg og blitt liggende lenge uten å komme seg opp eller få tilkalt hjelp. Slike situasjoner kan raskt utvikle seg til å bli fatalt for individet som trenger hjelp. Ved hjelp av enkle teknikker og sensorer i hjemmet, vil det være mulig å få overvåkning og varsling om noe uventet oppstår.

Det virker som flere politikere i Kristiansand har sterke meninger mot å benytte elektronikk som kan være berikende og behjelpelig for eldre. Ord som kynisk, uverdig og kaldt blir hyppig brukt for å sverte Kari Henriksen og andres ønske om å satse mer på teknologi som kan redusere presset på hjemmehjelp, hjelpepleiere og andre. Det er etter min mening viktig at vi satser på utforskning av mulighetene som teknologien gir oss for avlastning og forbedring av vår individuelle livssituasjon. Det kan nesten virke som om enkelte ikke ønsker at eldre skal nyte mulighetene ved dagens og fremtidig teknologi?

Mange mennesker oppdager hver dag hvilke unike muligheter vi har på Internett, hvor informasjon og kommunikasjon flyter fritt. Vi har nye verktøy og tjenester for å bygge sosiale nettverk og utveksling av erfaringer, vi er ikke lengre bundet til det lokale samfunnet for å finne likesinnede. Nettet er et viktig verktøy i dagens samfunn for å skape nye kontakter og styrke eksisterende vennskap og kunne øke samholdet i en familie.  

Teknologien er det største mennesket har skapt i den korte tiden vi har regjert på jorden, fra en sped start med enkle verktøy og våpen laget av stein, til romskip som reiser til månen og roboter som går på to ben. Etter min mening vil teknologi være en essensiell del av av fremtidens eldreomsorg, i kombinasjon med menneskelig pleie og kontakt.

Det ville vært mer verdiskapende å fokusere debatten på hvordan vi kan få Norge på verdenskartet i form av teknologisk nyvinning innenfor helse og pleie og hvordan vi på best mulig måte kan utnytte de mulighetene som finnes til å forbedre hverdagen til de eldre.

(Foto av Nemo’s great uncle og Divine Harvester, lisensiert under Creative Commons)

Frihet er desverre ikke noe man får automatisk i denne verden, det er en rett vi har arvet ved alt våre forferdre har slitt og kjempet. Friheten vår blir stadig innskrenket på mange områder og vi borgere har hatt en tendens til å sove i klassen når nye reguleringer og lover blir akseptert av stortinget, men også av private selskaper.

Jeg har et håp en fremtiden hvor vi kan ferdes fritt på nettet, uten å føle seg konstant overvåket eller innskrekninger i hva man kan besøke på nettet.

Sterke kommersielle og offentlige krefter ønsker det anderledes, det er i dag mange tjenester som kun fungerer og er tilgjengelig i f.eks. USA. Disse kreftene jobber stadig med nye grep for å kunne innskrenkne våre rettigheter. De ønsker en total overvåkning og automatisk utestegning hvis du ikke oppfører deg på nettet slik de ønsker det.

Har tidligere skrevet en artikkel som heter Internett: En menneskerett? som tok opp dette tidligere og i lys av alle oppslagene i nyhetene de siste dagene rundt overvåkningen av Stortinget er dette veldig aktuelt og det er viktig at man forstår potensielle konsekvenser ved å sove i klassen.

“Three strike”-loven som har blitt forsøkt innført i Frankrike har nylig blitt avslått, noe som er veldig bra. Vi kan ikke tillatte at media-bransjen skal få lov til å diktere hvem som for lov til å bruke Internett.

Internett er mye større og viktigere enn noe enkelt land, institusjon, regjering, firma eller individ. Internett har blitt ryggraden for dagens moderne samfunn og store deler av samfunnet ville kollapset om nettet skulle plutselig slutte å eksistere. Konsekvensene hvis Norge ble utstengt fra resten av verden ville være drastiske for mange bedrifter og mennesker.

Hvorfor kommer jeg med et slikt eksempel?

I EU har det kommet et direktiv om å loggføre og lagre all kommunikasjon over nettet i minimum 6 måneder og opptil 2 år. Norge som er en del av EØS kan kunne komme til å måtte ta et standpunkt i forhold til dette direktivet. Direktivet er allerede godkjent i Sverige, som snart sammen med Danmark vil loggfører mye av Internett trafikken til nordmenn, ettersom mye av vår trafikk ut i verden går innom Sverige.

Norge har akseptert absolutt alle direktiver fra EØS frem til i dag, dette er en skremmende trend i forhold til datalagringsdirektivet.

Datatilsynet har nylig begynt å pålegge alle norske Internett-leverandører om å slette persondata etter tre uker. Det eneste leverandørene har grunnlag for å lagre slik historikk er fakturering av kunder. Datatilsynet jobber kun etter gjeldende lovverk og vil kunne bli tvunget å gjøre endringer på dette pålegget om Stortinget på et tidspunkt går inn for å etablere datalagringsdirektivet i Norge.

Vi får håpe at statsministeren og Stortinget har blitt skremt mer enn nok av avsløringene med overvåkningen. Det var en ansatt i Justisdepartementet som utløste en reaksjon fra Forsvaret sikkerhetstjeneste som har overvåket nettverket.

Hvem i Norge kan gå god for at ingen av Norges fire sikkerhetstjenester ikke driver systematisk overvåkning av viktige personer i landet? Hvor mye vet Politiets Sikkerhetstjeneste, Etteretningstjenesten, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Forsvarets sikkerhetstjeneste om oss?

Begynner å lure på om forsvarssjef Sverre Diesen er klar over hva han sier når han sier at det kun dreier seg om overvåkning av nettsider, ikke epost… Hvor mange er det ikke på stortinget og i departmenetene som benytter seg av gratis epost tjenester som går over vanlig nett-protokoller? Overvåkning av vanlig nettsider (HTTP trafikk) kan avsløre veldig mye i dag og de fleste tjenester benytter HTTP enn andre protokoller idag.

Dagbladet rapporterer at Vidar Sandland mener at overvåkning er bra. Her tenker jeg nok at Vidar har blitt tolket litt feil og detaljene i saken er ikke lett å forstår hvis man ikke har ganske bra teknisk innsikt. Filter på nettet kan være nyttig, som f.eks. Kripos sitt filter mot barneporno. Dette filteret lagrer ingen logger slik den er pr. idag.

Nå er det også desverre slik at Kripos er en av de som ønsker lagring i minimum ett år med argument for å stoppe spredning av barneporno. Det er en veldig liten gruppe mennesker som sprer barneporno på nettet, skal Kripos få lov til å overvåke alle borgerene i landet på et så svakt grunnlag? Det påståes at datalagring ikke er overvåkning og at teleselskapene vil være ansvarlig for å sikre informasjonen. Dette er absolutt ikke holdbart, når det i gjentatte undersøkelser er bevist at ansatte i IT-bedrifter stjeler sensitive opplysninger. 

Overvåkning av trafikken for å se mulige hacker angrep er også noe som kan være et verktøy for å øke sikkerheten hos bedrifter. Noe som absolutt ikke er greit, er loggføring av normal nettverkstrafikk hvor informasjon som brukernavn, passord, epost og mye annet blir lagret for senere oppslag.

Erne Solberg er “svært bekymret over opplysningene om at Forsvarets sikkerhetstjeneste skal ha overvåket datatrafikk uten at de som ble overvåket var klar over det”. Man kan ikke forvente at man får beskjed hvis man blir overvåket… og det burde være slik at kun en dommer kan gi tillattes til overvåkning, og kun ved mistanke om noe kriminelt.

Datalagringsdirektivet vil sannsynligvis ha liten eller ingen effekt på formålet sitt: Stanse terrorisme og alvorlig kriminalitet.

Det er mye mer som kunne vært skrevet om sikkerhet, frihet og anonymitet på nettet. Vi får gjøre hva vi kan for at vi skal unngå lovverk i landet som legger restriksjoner på vår frihet. Den norske lov er til for å beskytte individene i samfunnet, ikke organisasjoner eller grupperinger.

 

(Foto av eyesplash Mikul og er lisensiert under Creative Commons)

Muligheten for å være fullstendig anonym på nettet er viktig. Under regimer som Kina, Iran og Nord-Korea er det veldig stor risiko for dem som publiserer informasjon som enkelte kan mene er krenkende, enten mot individer, ledere eller nasjoner. Ytringsfriheten er noe av det viktigste vi har i dagens frie samfunn og teknologien gjør det mulig for alle å ha en fri meningen – uten frykt for etterfølgelse av autoriteter.

 

Samfunnsdebatt

Denne artikkelen er delvis en kommentar til Martin Bekkelunds blogginnlegg Hva blir det neste? og kommentarer som har kommet på hans blogg. Kommentaren er publisert på min egen blogg på bakgrunn av lengden på innlegget.

Debatten rundt The Pirate Bay, åndsverkloven og kopiering av musikk og filmer har vært veldig preget av polarisering – det er ofte kun de med litt for ekstreme meninger som kommer frem. Rettsaken mot The Pirate Bay og rettsaken rundt distribusjon av Max-Manus filmen har fått mange til å bidra til en aktiv og konstruktiv debatt. Mitt håp er at denne debatten kan være med å bidra til en helt nødvendig endring i holdningen og praksis ved distribusjon og tilgjengeligjørelse av åndsverk.

 

Ytringsfrihet

I en kommentar på det opprinnelige innlegget, så skriver Håvard Pedersen om Freenet. Dette er et anonymt nettverk hvor brukere kan legge ut informasjon, fullstendig anonymt og sikkert. Jeg brukte Freenet for flere år siden, beklageligvis blir det lagt ut informasjon som går langt utover hva de fleste vil definere inn under ytringsfrihet. Dette er en konsekvens av at man må tillate full frihet ved full anonymitet. Som Wikipedia nevner så er regelen på Freenet at hvis du er uenig i noe, så får du ignorere den informasjonen – det er faktisk ingenting annet man kan gjøre. Det eksisterer ulike kulturer og lovverk i verdens land, det som er aksepterte i enkelte land kan være meget uakseptabelt andre steder. Hvem har rett til å definere hva som er akseptabelt? Det var av ren nyskjerrighet at jeg tok en titt på Freenet, jeg hadde ingen interesse av å publisere eller dele noen informasjon på nettverket.

Distribusjon av åndsverk uten rettigheter, særlig i sin originale form, er selvsagt i strid med åndsverkloven.

 

Kopiering kan ikke stoppes

Som alle vet, det kreves ikke mer enn én offentlig visning av et åndsverk så kan det bli kopiert. Kunst, fotografi, bøker, dokumenter, musikk, filmer – alt som eksisterer av åndsverk kan med letthet “rippes” og videredistribueres i en digital form relativt gratis. Det er trådløse nettverk tilgjengelig i store deler av verden og disse er det veldig lett å få urettmessig tilgang på. Det er lett for dem som distribuere første kopien å skjule sine spor.

Musikk- og filmbransjen (og andre) har forsøkt mange metoder for å begrense spredning av rettighetsbeskyttet åndsverk. Kopibeskyttelse av DVD, CD og musikk på nettet var noe av det første som ble forsøkt og feilet stort.

Rettighetene til forbrukerne ble ytterligere innskrenket ved hjelp av disse mekanismene for å låse ned åndsverket. Som jeg nevnte, det kreves ikke mer enn én kopi uten beskyttelse og så kan kopien distribueres fritt til andre, som bevisst og ubevisst (er faktisk ikke så lett å vite om det man får tak på er lovlig eller ikke) kan begå kriminelle handlinger ved å laste ned en kopi av filene. Denne kopien kan i mange tilfeller komme fra ansatte eller andre med relasjon til en produksjon av film eller album, det har blitt demonstrert med at filmer og plater kommer på fildelingsnettverk faktisk dager og uker før dem blir bredt tilgjengelig hos forbrukere. Kopibeskyttelse hos forbrukeren var et stort feilgrep av bransjen og skadet ryktet mye.

Et veldig godt eksempel på hvordan bransjen selv ikke klarer å holde på materiallet sitt er lekasjen av Alexander Rybak sitt nye album. Hvordan fikk VG tak i albumet? “VG ønsker ikke å informere om hvor de har fått tak i «Fairytales».“

Selv Microsoft har innsett at kopibeskyttelsen deres i Windows har hatt flere negative konsekvenser for lovlydige brukere – Windows har i enkelte tilfeller slått seg vrangt og påstått at installasjonen ikke lengre er gyldig. Dette blir forbedret i Windows 7. Windows og Office er programvare som er på topp av antall ulovlige kopier, spesielt i land som Kina.

De fleste bransjer har historisk vært utsatt for kopiering, jeg jobber i en bransje hvor dette har vært veldig utbredt historisk sett, nemlig utvikling av programvare. Her har det vært mange forsøk på kopibeskyttelse, spesielt i spill-bransjen som tradisjonelt sett har blitt truffet hardt av kopiering. Tror at markedet for spill kan være en årsak til dette, at yngre mennesker ikke bare har mindre ressurser enn voksne mennesker – de tar ny teknologi lettere og har nok lavere terskel for å bruke kopier.

Selv ikke på helt lukkede plattformer er det mulig å unngå kopiering, hvis vi ser på Xbox som et eksempel så finnes det mekanismer (“hacks”) som har gjort det mulig å spille av kopierte spill. Ett raskt søk på The Pirate Bay viser at det finnes flere hundre spill tilgjengelig.

 

Deling som en del av vår kultur

Kopibeskyttelse har hatt en viss påvirkning på tilfeldig deling, det krever en viss teknisk innsikt å omgå sperringer, men det krever kun at én person løser dette og så blir programvare som løser opp sperren på spill, filmer og programvare raskt og enkelt tilgjengelig for andre.

Beklageligvis, er dette den delingen som har vært i menneskelig natur og kultur i alle år, som nå i mange tilfeller blir begrenset, angrepet og slått hardt ned på. Vi har en naturlig tendens til å dele det vi finner interessant, lærerikt og underholdende. Dette er veldig synlig på nettjenester som YouTube, hvor enkelte filmer blir sett av millioner. Time Magazine kårer hvert år årets person og denne tittelen gikk deg! Det er faktisk slik at den menneskelige kreativiteten og gleden av å dele er blitt så omfattende og enormt stor at det er umulig å ikke bli imponert over resultatene når man besøker tjenester som YouTube og nettleksikonet Wikipedia.

Mennesker har også en naturlig driv til å være kreative, til å bruke kunnskapen og erfaringene våre på kreative og nye måter, for deretter å dele det vi har oppnådd. Dette er like mye gjeldende i profesjonell arena som i den private arena. Åndsverkloven er beklageligvis veldig sort-hvit, det er enkelte gråsoner som gjør det vanskelig å vite om man faktisk er på kanten med loven eller innenfor god praksis. Lawrence Lessig er en professor i lovverk og har mange interessant og gode tanker om hvordan vi må restrukturere åndsverkloven til realitetene i dag. Lessig er en av grunnleggerene av Creative Commons.

Lessig legger frem en endring som gjør at vi får en segmentering av åndsverkloven som åpner opp for mer vilkårlig deling og gjenbruk av åndsverk. At vi gir unge og kreative individer muligheten til å bruke musikk og innhold fra sine favoritt artister og skape nye verk for underholdning og læring.

Det er behov for å omdefinere hva som er lovlig form for deling av åndsverk i lys av mulighetene og det menneskelige nettverket man bygger i dagens samfunn. Ved hjelp
av digital kommunikasjon treffer vi interessante mennesker og skaper nye kontakter og venner rundt hele kloden. Politiet kom ikke på døren vår på 80-tallet når vi spilte av opptak av favorittsangene våre på fest med venner og kjente, som vi hadde spilt inn på kasetter fra NRK radio. Det er ikke praktisk mulig å stoppe deling av åndsverk som blir distribuert på nettet ved hjelp av trusler og sperrer. Det er veldig beklagelig at vi kriminaliserer en hel generasjon av ungdommer som lager kreative derativer av andres åndsverk.

Alexander Rybak sin seier på Melodi Grand Prix er et godt eksempel på hvordan tjenester som YouTube kan brukes som en effektiv markedsføringskanal.

Et raskt søk på YouTube med søkeordet Rybak gir oss mange resultater. Dette er filmer som mannen i gaten har lagt ut, mennesker som likte det de hørt og har spilt inn finalen som gikk på TV. Deretter lagt den ut på YouTube for å dele med andre. Det er for mange filmer til å summere opp her, et raskt eksempel er at 7 av filmene har til nå hatt totalt over 22 millioner visninger!

Tips: Noe av det nye albummet til Alexander kan dere finne på MySpace siden hans og Fairytale er tilgjengelig på Spotify.

 

Tradisjoner er vanskelig å endre

Film- og platebransjen ser verden veldig sort-hvit. De har faktisk vært driverene for veksten av TV, stereo og bærbare musikkavspillere, men hvorvidt det er bransjen som har ført til at mennesker hører på mer musikk og ser mer filmer i dag enn noen gang tidligere, det er jeg ikke så sikker på.

Bransjen har tradisjonelt sett vært et veldig lukket økosystemet, med kontroll på alle ledd i produksjon, markedsføring og distribusjon. Vi har blitt oppvokst på en “kultur” for mediekonsumering som består av passivitet. Vi har aldri hatt noen mulighet til å påvirke innholdet på TV, radio, musikk og filmer.

Det var PC revolusjonen som gjorde det mulig for oss å bli kreative på en helt ny måte. Fremfor å sitte passiv i sofaen å se litt sløvt på TV, så bruker vi aktivt mobiltelefon, bærbar PC og ser TV samtidig. Vi bruker verktøy som Facebook, Twitter, Messenger til å dele våre tanker og erfaringer med det vi opplever. Når jeg ser en bra seksjon på en dokumentar på f.eks. Discovery Channel eller NRK – så er det ikke teknisk mulig i dag for meg å distribuere dette klippet til mine venner på nettet.  Teknologien kunne muliggjort en slik deling, men bransjene gjør det ikke. Jeg kan ta opp TV episoder og programmer på min digitale video-opptaker, men alt blir låst til enheten min.

 

Lite innovasjon og ingen rettigheter

Film- og platebransjene har i mange år hatt store problemer med å godta noen som helst form innovasjon og nyskapning på nettet. De har tviholdt på sin distribusjonsmodell av fysiske CD og DVD filmer og har gjort lite for å åpne opp for mer liberal gjenbruk av åndsverkene. De ønsker ikke at vi skal ha muligheten til å kopiere musikk fra CD over på PCen og musikkspillere som iPod. Du må gå rundt sperrer for å kunne ta en sikkerhetskopi av filmene dine.

Vi har som forbrukere aldri hatt muligheten til å kjøpe rettigheter på åndsverket. Hvordan åndsverkloven (og forbrukere) tillatter bransjene å fortsette en slik praksis har jeg vanskelig for å forstå. Når vi handler CD så får vi ikke retten til musikken, det kreative åndsverket som er blitt trykket på en plate til noen få kroner – alt vi får er muligheten til å benytte en fysisk bestandel på bransjens premisser. Hvis du får riper i en CD eller den blir stjålet, da må du kjøpe en ny CD til kanskje 150 kroner. Når du handler musikk på nettet eller mobiltelefonen, må du kanskje kjøpe samme sangen flere ganger fordi den er låst ned. Jeg har kjøpt flere kopier av samme sanger på Apple iTunes og Microsoft Zune og på CD. Er det rart at forbrukerene føler seg lurt, når man på toppen av alt dette må betale for å få favorittlåten som ringetone på mobiltelefonen?

Jeg håper på en fremtid hvor det er mulig å kjøpe musikk. Hvor jeg kan kjøpe en rett til å nyte kulturen og bruke den slik jeg selv ønsker.

Det er ikke rettferdig at jeg må betale flere ganger for det samme åndsverket, det føles nesten som å kjøpe et maleri og så skal jeg betale en avgift hver gang jeg tar et fotografi at mitt eget maleri. Heldigvis fungerer ikke alt åndsverk på lik måte som musikk og film.

Hvor det kan aksepteres å betale for et åndsverk flere ganger er kino og konserter – dette er også områder hvor bransjene tjener veldig mye penger. Faktisk så mye som at den siste Ringenes herre filmen nå har tjent inn nesten 8 milliarder norske kroner. Den siste Batman filmen ca. 7 milliarder. Film på kino er en bra opplevelse, det samme er konserter. Mange artister nå har innsett at de må ut å jobbe for pengene ved å aktivt holde konserter. Samfunnet har i flere år beveget seg stadig mer mot et opplevelsessamfunn, hvor vi bruker stadig mer penger på opplevelser i alle mulige former.

 

Tapte inntekter og nye tjenester

Både film- og musikkbransjen har i mange år påstått at de har hatt drastiske nedganger i salget og rapportert enorme tap på bakgrunn av kopiering. Hvorvidt dette faktisk er releelt er ikke jeg i stand til å si noe om. Det som er klart fra egen erfaring er at alle jeg kjenner hører mer på musikk enn noen gang tidligere. Musikken vår er med oss over alt, vi får nye impulser til artister og sanger gjennom flere kanaler enn tidligere. Før nettet var radio vår primære kanal for ny musikk – en kommunikasjonsform som i stor grad har vært kontrollert av musikkbransjen. Det er veldig begrenset hvor mange artister som faktisk får plass på radioen, spesielt i Norge hvor vi har veldig få radiokanaler. I tillegg var det en aktiv deling av musikk mellom venner og bekjente, noen av oss husker fortsatt innspilling av Topp 20 på kasetter.

Når nettet kom ble det drastisk lettere og billigere å dele musikk. Når Napster kom i 1999 fikk det en eksplosjon av brukere, det var en enkel og lett tjeneste hvor brukere kunne dele musikk fra sine favoritt artister. Napster ble stengt etter 2 år.

I 2008 kom Spotify med en tjeneste som i løpet av kort tid fikk over én million brukere. Mange er skeptisk til hvorvidt Spotify får fortsette å operere, de har tidligere blitt tvunget til å fjerne innhold på bakgrunn av blant annet uklarheter med rettigheter, forskjellige begrensninger i forhold til hvilke land et album kan avspille i. Nettet kjenner ingen grenser, det er ingen nasjoner som kontrollerer nettet og det er ingen landegrenser. Skal man opererer på nettet må man være villig til å slippe alle forbrukere inn i varmen, desverre så viser bransjene liten interesse med å få dette til. Veldig mye av det lovlige åndsverk som tilgjengeligjøres på nettet i dag i form av TV serier, filmer og musikk er kun tilgjengelig fra datamaskiner som er koblet opp på nettet i USA. Det er veldig få forbrukere som har forståelse for denne problematikken.

Spotify er enda lettere enn det Napster var og man kan med enkle tastetrykk dele lenker med venner og bekjente, man kan faktisk dele hele spill-lister med favorittlåter. Spotify har gått så langt at de tillatter flere brukere å bidra til en felles spill-liste.

Hver uke kommer flere tusen nye brukere på nettet og hundrevis kjøper nye mp3 spillere hver dag, hvis det faktisk er slik at musikkbransjen ikke klarer å utnytte den stadig økende mengden av brukere som faktisk kan høre på musikk så er det ingen andre enn deres egen f
eil. Net
tet har revolusjonert privat-importering av alle former av varer, produkter som ikke tidligere var tilgjengelig på det norske markedet kan lett handles over nettet fra aktører utenfor Norge. Jeg har selv måtte importere musikk fra utlandet fordi den er utilgjengelig i norske platebutikker – hvordan påvirker det tallene til den norske platebransjen?

 

Liberalisering av kopiering

Distribusjon av åndsverk i original form, som ofte skjer på tjenester som The Pirate Bay, er i strid med åndsverkloven. Det er sannsynlig at dette er et bidragende element til å redusere inntektene, men ikke i like stor grad som bransjen selv mener. Én nedlasting betyr ikke nødvendigvis ett tapt salg. Det er mange ukjente faktorer som fører til at noen laster ned en ulovlig kopi, tror ikke det er nødvendig å gå noe nærmere inn på disse enn å nevne to: kvaliteten er så dårlig at man ikke ville betalt for varen usett og varen er ikke lett tilgjengelig på lovlig vis.

Som jeg håper kom frem tidlig i denne artikkelen så er det praktisk umulig å stoppe ulovlig distribusjon og håper at bransjen begynner å fokusere mer på innovasjon som gjør det mer interessant å hente åndsverk fra de rette og lovlige kanalene.

Remikser, adapsjoner, alternative musikkvideoer, klipping og gjenbruk av åndsverk i filmer på f.eks. YouTube tror jeg ikke representerer store tap for bransjen. Dette er snarere en utrolig effektiv markedsføringskanal og flere har begynt å legge ut offisielle og lovlige kopier av musikkfilmer på YouTube. Hva bransjen ikke klarer å forstå når de gjør dette, er at unge og kreative talenter vil kopiere musikkfilmen, redigere den, endre den, laget et nytt budskap som i de aller fleste tilfellene har en positiv effekt. Det må være forståelse for at ikke alt dette vil være av positiv art, akkurat som man er nødt til å akseptere andre individers rett til å ytre sine meninger, så må man også respektere at enkelte vil bruke åndsverket til å kommunisere sin versjon og sine tanker.

Åndsverkloven er viktig for å beskytte artistene, hvis ikke ville det vært lett for markedssterke krefter å ødelegge de nødvendige økonomiske premissmene som gjør det interessant og mulig for artister å skape nye verk. Løsningen er ikke å fjerne åndsverkloven, men en kombinasjon av liberalisering av loven i forhold til rimelig (gjen)bruk og bruk av lisenser som inspirerer kreativitet.

Mange artister har fått opp øynene for Creative Commons, populære og kjente artister som Nine Inch Nails har gitt ut noe av sitt åndsverk under en lisens som tillatter gjenbruk og kopiering. Dette kommer til å vekste større i fremtiden, hvor bransjen selv også vil bli “tvunget” til å realisere det at de må gi ut musikk gratis som et ledd i markedsføringen av album og artister. Det er ikke nok at ting er gratis, det må være fritt. Fritt til å videredistribuere i helhet eller ved modifikasjon.

 

Markedsføring som feiler

I “gamle” dager var radioen en form for gratis markedsføring og eksponering av musikk, man fikk høre singler og de beste låtene fra album. Artistene får betalt hver gang deres låter blir spilt på radioen. Vi måtte gå i platebutikken og kjøpe albumene eller singler. Ofte med den skuffelsen at det kun var noen få gode låter på ett album.

I dag har forbrukerne blitt mer kresne, vi hører på mye større variasjon av artister og musikk og vi er ikke villige til å betale prisen for et album som har mye materialle som ikke holder samme kvalitet som de få låtene som blir høyt profilert, noe som sannsynligvis påvirke det totale salget for bransjen.

Markedsføring av musikk på nettet som kommer direkte fra bransjen har lengevært  vanskelig å finne. Er det rart at bransjen har tapt penger når den ikke gjør effektiv markedsføring av sine produkter? Hvis du besøker de fysiske platebutikken i dag, har musikken fått en annenrangs viktighet. Filmer og spill har overtatt mye av den fysiske butikkplasseringen. Spill er en industri som i seg selv har hatt en enorm vekst med oppfinnelse av den digitale spillmaskinen – dette er interaktiv media hvor brukeren er aktiv og ikke passiv. Jeg er overbevist om at spillindustrien har tatt markedsandeler og mer penger til forbrukere går til spill fremfor musikk. Kommer tilbake til spillindustrien i et senere innlegg.

 

Tror på en positiv fremtid

Jeg er positiv til at det blir en bedre fremtid hvor ungdommer ikke blir kriminalisert på grunn av sin kreativitet og tror bransjen vil gjør grep for å få til innovasjon og liberalisering.  Det er bare veldig beklagelig hvordan utviklingen har stagnert og heksjejakten på enkeltindivider har vært. Det at YouTube nå automatisk går igjennom alle filmene og fjerner lydsporet når det oppdages gjenbruk av opphavsrettigheter materialle vil få store negative konsekvenser for alle innvolverte.

Gjenstatte undersøkelse har også vist at de som faktisk er størst forbruker av kopiering og deling på nettet også er dem som bruker mest penger på musikk og filmer. Vi ønsker å bidra og hjelpe våre favoritt artister.

Hvis man foretar kopiering i den hensikten av å ta betalt og tjene penger på slik kopiering og distribusjon, går man langt over en grense. Det er dette bransjen og politiet bør bruke sin tid på, slå hardt ned på dem som tjener rått på andres åndsverk. Angripe ungdommer som deler favorittmusikken over nettet er feil taktikk.

Avsluttningsvis vil jeg gi et godt og positivt eksempel:

Tone Damli Aaberge er en artist jeg ikke hører på, men hun er en godt profilert norsk artist så jeg ønsket å bruke henne som et eksempel. Et søk på Google gir treff på hennes profesjonelle artistside, hennes blogg, lenke til informasjon på nettleksikonet på Wikipedia, bilder av henne og deretter en hel rekke av musikkfilmer.

Jeg ønsker å finne ut hvordan jeg kan få høre på Tone Damli før jeg velger å kjøpe meg musikken hennes på CD, slik at jeg kan kopiere musikken hennes på alle PCene i husstanden vår og alle mp3 spillerene vi har.

Man blir fort positivt overrasket at hennes siste album er tilgjengelig fra flere musikkbutikker på nettet, inkludert Telenor og Netcom som selger musikken hennes i ubeskyttet MP3 filer. Tilgjengelighet når jeg ønsker å gjøre et kjøp er viktig, men den avgjørende faktoren for at Tone Damil får bra profilering er en link til Spotify på hennes hjemmeside.

Ett trykk på Spotify logoen på Tone sin hjemmeside og jeg får muligheten til høre på alle albumene til Tone. Det blir ikke lettere!

Men beklager, jeg kommer ikke til å kjøpe (eller kopiere) albumet til Tone Damli. Rybak sitt album kommer jeg definitivt til å kjøpe etter å ha hørt kvaliteten på sangene som ligger på MySpace. Desverre selger ingen musikk i digitalt format som er CD-kvalitet… enda.

(Foto nadworks, dwimalu, markusschoepke og er lisensiert under Creative Commons)

Som en foreløpig avslutning på serien om Cloud computing, har jeg noen tips og forhåndsregler som kan være nyttig å få med seg. Det er veldig mange som bruker nettet i dag uten å få skikkelig opplæring i nettetikk, sikkerhet og konsekvenser.

• Opprett ulike kontoer for jobb, privat og sosialt.
• Bruk sterke passord.
• Bruk ulike passord på forskjellige tjenester.
• Alltid bytt passord etter du har vært på reise og brukt ukjente datamaskiner.
• Tenk over to ganger før du publiserer informasjon på sosiale nettverk.
• Hvis informasjonen ikke er interessant for andre enn dine venner – bruk de innebygde mekanismene i tjenesten for å begrense tilgang og innsyn.
• Bruk programvare som krypterer sensitiv informasjon i skyene.

Vi har mange interessante tjenester og muligheter til å se frem til de neste årene. Jeg er overbevist om at problemstillinger rundt sikkerhet vil bli forbedret. Dette har vært en introduksjon til fremtiden i skyene som en forbruker og farene som lurer hvis man ikke er forsiktig.

Hvordan fremtiden i skyene blir for bedrifter kommer jeg tilbake senere en gang.

Les del 1 eller del 2 av Livet vårt i skyene.

(Foto av Dru! og lisensiert under Creative Commons)

Mengden av informasjon vi produserer og spor vi legger fra oss er enorme – og det er ingen tendenser til at det vil bli mindre de neste årene, snarere tvert imot. Datatilsynet har nylig publisert en personvernundersøkelse, som avdekker at nordmenn er flinke med å tenke over hva og hvem man deler informasjon med.

I forrige innlegg så vi på hvordan Cloud Computing vil oss tilgang på informasjonen vår i en helt annen grad enn tidligere, og hvordan tjenester OpenID og Windows Live ID kan hjelpe oss holde informasjonen sikker.

Hvis FaceBook og andre sosiale nettverk er en indikator på hvor mye vi er villige til å eksponere oss selv for venner og fremmede, kommer grensene for hva du legger opp i din personlige sky være enda lavere. Dette er fordi informasjonen du lagrer hos Google, Amazon, Microsoft og andre i utgangspunktet kun er tilgjengelig for deg, noe av denne informasjonen vil være naturlig å dele med familiemedlemmer og venner.

Microsoft har tilgjengeliggjort en fremtidig teknologi som heter Windows Live Mesh. Dette er et nytt rammeverk for informasjonssynkronisering og deling over Internett. Ved å installere et lite program på alle dine datamaskiner og opprette spesielle mapper – vil dokumentene, bildene og informasjonen bli synkronisert mellom maskiner og opp i skyen din.

Hvordan Live Mesh blir i sin ferdige form er fortsatt ukjent, men ting tyder på at du etter hvert vil lagre tilnærmet alt som betyr noe for deg. Alt fra handlelister, kontaktene dine, dokumenter og bilder, kalenderen din og mye mer. Innstillinger og logger fra applikasjonene du benytter vil du lagre i skyen – slik at datamaskinen du jobber med automatisk får ned de samme innstillingene uansett hvor du befinner deg. Har du kanskje ditt personlige regnskap lagret på Google Docs eller Office Live Workspace?

Kanskje du nå begynner å tenke over risikoen du utsetter seg selv for hvis din brukerkonto blir stjålet – mennesker med negative hensikter kan gjøre veldig mye galt, hvorfor går utviklingen i en slik retning?

Ett enklere liv

Bakgrunn for at de fleste bruker datamaskiner er for å gjøre oppgavene våre enklere. Som konsultent i Capgemini er vår oppgave å hjelpe kunden med sine utfordringer og arbeidsprosesser. Datasystemer har aldri vært mer komplekse enn de er i dag – men det har heller aldri vært enklere å lage kompliserte løsninger. Når vi har utvikling i datakraft, lagringskraft og kraftigere nettverk blir det mulig å bruke å bygge nye nivåer av abstraksjoner som skjuler de mer komplekse algoritmene i datasystemet.

Det er nemlig utviklingen i antall enheter som hvert individ har og tilgjengligheten av kraftig og trådløst nettverk som gjør det mulig å bygge ”Cloud Computing” løsninger i dag. Noe som på en stor skala ikke var nødvendig eller mulig for få år siden.

Microsoft og Bill Gates hadde tidligere et mål om å få én datamaskin i hvert hjem – noe som for mange av oss har vært en realitet i lang tid. Det er ikke lenger snakk om én enkelt datamaskin. Hvert familiemedlem har gjerne sin egen bærbar i tillegg til stasjonære arbeidsstasjoner på jobben, skolen eller en tilfeldig PC på nettkaffe. Mobiltelefoner har vi også nok av, det er flere mobilabonnementer i Norge enn det er innbyggere.

Mobiltelefoner har blitt forbruksvare for mange nordmenn og et problem for mange er overføring av kontakter, meldinger, bilder og annet som ligger lagret på den gamle telefonen. Elkjøp og andre som selger mobiltelefoner bruker i dag tid og ressurser på å gjøre overføring for kundene sine. Ved hjelp av ”Cloud Computing” vil dette snart være historie.

Se for deg at du går inn i en butikk hvor du blir ekspedert av en betalingsautomat. Velger mobiltelefon fra en touch-skjerm, bruker kredittkortet og sekunder senere har butikken automatisk hentet din nye telefon. Det eneste du trenger å gjøre er å overføre SIM kortet ditt og logge inn med din brukerkonto. Dette er allerede mulig med Googles G1 og Microsoft Windows mobiler, BlackBerry, og en del andre når det angår kontaktene dine, men det er fortsatt noen år til før vi får en helt problemfri overføring av all informasjon og innstillinger.

Samarbeid og tilgjengelighet

Om få år vil det være enklere å etablere direkte samarbeid over informasjonsproduksjon og deling med andre. Din helseinformasjon vil bli lagret i skyene og du kan dele den etter eget ønske med din lege, tannlege eller andre som har nytte av informasjonen. Du vil få større muligheter til innsyn i informasjonen din doktor har lagret om deg – fremfor at alt skal ligge på en stengt databank på legekontoret, kan informasjon etter hvert deles ut og lagres på en sikker måte tilgjengelig for deg.

Tilgjengelighet er en viktig funksjon av ”Cloud Computing”. Det at vi kan få tilgang på informasjonen vår hvor som helst og fra hvilken som helst enhet kan være frigjørende for mange. Det vil være risiko-reduserende ved at den samme informasjonen er lagret på flere datamaskiner. Hvis en maskin går i stykker, har du fortsatt informasjonen tilgjengelig på de andre og oppe i skyene. For å sikre deg mot tyveri av datamaskinen, anbefales det å bruke programvare for kryptering av alt som ligger på harddisken. Windows Vista Ultimate og Enterprise kommer med BitLocker – en teknologi som gjør det enkelt å sette opp harddiskkryptering.

Beskytt deg selv ved å gjøre en konsekvensanalyse

Som jeg har nevnt øker vi stadig risikoen for å eksponere vårt passord ved å bruke mange tjenester. Det er derfor nødvendig å opprette flere kontoer. Min anbefaling vil være å bruke separate kontoer for kommentarer på forum og blogger, en konto for personlig informasjon og e-post, og en egen konto som brukes i forbindelse med din jobb.

Tenk over konsekvensene ved tap av informasjonen du lagrer i skyene. Hvis det er sensitive personopplysninger er det kanskje ikke nødvendig å lagre det i skyene og kopiere det mellom alle enhetene. Frem til vi har en bedre mekanisme for identifisering av brukere enn passord, kan det være nyttig å lage seg en kriseplan når noe går galt.

Etter flere måneders bruk av Windows Live Mesh har jeg blitt veldig avhengig av funksjonaliteten jeg får. Det er slutt på å sende e-post til meg selv med vedlegg fordi jeg ønsker å lese et dokument hjemme. Bildene jeg tar på mobiltelefon blir automatisk overført til PC-en min, hvor jeg kan redigere og lagre permanent på en Windows Home Server som står hjemme. All informasjon som betyr noe for meg tar jeg i tillegg backup av på to eksterne harddisker ved jevne mellomrom.

Foreløpig er systemer som Windows Live Mesh lite utbredt blant vanlige brukere. Men snart vil dette være et vanelig bruksmønster. For nye brukere er det derfor viktig å ha et bevisst forhold til sikkerhetsaspektene ved å bruke skyen som lagringsplass. For bedrifter vil også dette sette nye krav til identifisering av brukere og backup av systemer.

Les del 1 eller del 3 av Livet vårt i skyene.

(Foto av Reinhold Stansich og lisensiert under Creative Commons)